Terningkast 4: Statistikk og smilehull

Artikkelen er over 12 år gammel

Debutant Geir Halnes har lært seg å skrive dikt på norsk: «du roper på stemmen din/og inne i ropet/er en stemme som roper på stemmen sin». I en uendelighet av slike rop i ropet «er du mulig».

DEL

Sjølve stemmen er ikke-stofflig, flyktig. Men i diktet kan denne tas ned og bevares på papiret. Ytringene i Hils hvis du ser meg bærer ikke preg av å være desperate hyl under månen. Dette er strengt redigert snakk. Boka er satt i askegrå typer. Det står godt til det saklige arbeidet med å finne språklige mulighetsbetingelser for et jeg i en verden av potensielle fravær og nærvær.

Omkring det redigerte ropet folder det seg ut et gjenkjennelig bylandskap som veksler mellom å være betydningslaust og overlada. Biogassbussen kjører, kjøkkenvifta suser, snøen faller, sporene gås opp. Et mylder av ting fordrer et konstruksjonsvillig blikk: «du må være den som/husker tingene frem fra tingene//den som har betydning å gi/til persiennene, kaktusen». Poetens blikk og minne produserer betydning. Som er diktet. Det er som om ordene hos Halnes kjemper en innbitt kamp for å kvitte seg med sitt påklistra «bare». Sitt «nesten ikke».

Mer enn bare snø: snø med spor i. Mer enn bare spor der ute: ord her inne.

Samlingas første avdeling består av knappe dikt uten store bokstaver og punktum. Dette grafiske utstyret er derimot på plass i de to neste bolkene. Her er også poetens person tydeligere til stede, i ei leilighet, på en benk. Diktene jobber med fraværet av et du: «jeg har drømt om deg så mange ganger/at du nesten er slitt bort». Eller ennå bedre: «Fraværet ditt fyller/askebegeret». Halnes er en skarp iakttaker, og særlig fint blir det når han måler ut avstander mellom det fjerne og det helt nære. Et dikt innledes typisk med et distansert blikk på byen: den er statistikk, som ei maurtue. I diktets midtparti sveiper blikket over bylandskapet. Før vi ender med en intim observasjon av smilehullet til ei tilfeldig lesende jente på ei steintrapp.

Utmåling av avstander er også et sentralt tema i samlingas siste avdeling: «du forestiller deg at du er nær/så nærmer du deg». Men selv om ordet «kjerne» finnes nevnt i et av diktene, er ikke dette et prosjekt som ender opp i en stabil essens. Lengselen løser seg opp, og i samlingas siste dikt forsvinner også preposisjonene. Bringer det verden nærmere?

Bringer det et tapt kjærlighetsobjekt nærmere? Når man «tenker henne» fremfor å tenke på henne?

Geir Halnes debuterer med ei bok det går an å gå i dialog med. Det bruker bety kvalitet fra en debutant.

Morten Wintervold

Artikkeltags