Terningkast 3: Småpen debut

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

TOVE MYHRE Samlaget, 80 sider

DEL

Småpent, heter det om skihopp som strekker seg litt lenger enn kulen.

Stilen er det ikke så mye å si på, ikke nedslaget heller. Likevel blir det bare fjorten, fjorten, fjorten-og-en-halv. Slike hopp mangler djervhet i anslaget, spenst og timing på hoppkanten, evne til å komme ordentlig over skiene og følge unnarennets runding og ikke minst: mot og styrke til å dra på, dra på nedover! Det er som om all konsentrasjon er samlet om å samle skiene, unngå sprik og gi hoppet et velfrisert – småpent – ytre.

Langt på veg oppleves Tove Myhres dikt i Strupesong på samme måte. De kan være småpene nok og langtfra talentløse, men det glipper litt for ofte og på litt ulike steder i gjennomføringen i de ulike diktene!

Skjønt dristighet skal man kanskje ikke beskylde Tove Myhre for å mangle. I Strupesong finnes et par forsøk på litt større komposisjoner, f.eks .«Suite for veke sju, hysj!» og «Kortdiktår (eller 9 + 3)». Sistnevnte er en variant av kalenderdiktet bestående av haikuinspirerte tre-versinger. Anslaget er spenstig nok, noen av diktene er gode øyeblikksimpresjoner knyttet blant annet til månedenes og årstidenes gang, men helheten blir i beste fall, ja, småpen.

Nå er det ikke lett å hevde seg i noe dikterkappløp om måneden mai, men følgende må være i blasseste laget: «Talen for dagen / borte / mellom snøbyene»

Hør til sammenligning hvordan en annen bildedikter (og journalist), Rolf Jacobsen, beskriver mai måned. «Mai måne / går omkring som en inspektør i hvit jakke. // Nu er snart gjestene her. / Er alt på plass? Dette gobelin / må børstes, grønne tepper overalt / og lys på bordene. // Litt musikk, bare dempet, / - en trost, litt lerke, det er bedre / - og fioliner. Ta opp noen bekker til!»

Nå kan det selvsagt synes diskutabelt og urettferdig å sammenligne en fersking i faget med en gammel mester, men at det faktisk gjøres kan også tale debutanten til pris.

Sammenstillingen fører imidlertid tanken hen mot en annen innsigelse mot Strupesong, nemlig den at den tilgrunnliggende dikttenkning kan virke noe uavklart, at flerstemmigheten fra ulike poesitradisjoner tidvis truer med å bli «strupt song» heller enn «strupesong».

Best er de diktene der inspirasjonen fra én tradisjon får dominere grunnen, enten den nå er den ny-enkle tradisjonen (og den «nye ny-enkle» vi kjenner fra Johan Grips diktning), fra den tradisjonen som baserer seg på språklig-retorisk bildedannelse eller fra den tradisjonen som risser opp rene, mentale bilder. Å forene inspirasjoner fra ulike dikttradisjoner i ett uttrykk er da heller ingen enkel oppgave, spesielt ikke når Strupesong fremstår som svært tematisk vidtfavnende. Således har ikke Myhre gjort noe uheldig valg når hun har delt samlingen inn i fem avdelinger, hver utstyrt med antydende mellomtitler. Samlingen kan trenge slike leserstyrende elementer, men det kan være at et par av mellomtitlene styrer tekstleseren i uheldig lei, slik at enkeltdiktet ikke får komme til orde med hele sitt potensiale som det ellers ville ha gjort.

Strupesong er ingenlunde kjedelig lesning. Dette kan delvis tilskrives enkelte svært vellykkede bilder, men mest det store tematiske registeret som spenner fra barn, barndom og barndomserindringer via by- og naturopplevelser til sex, samliv og kjærlighet, både den hverdagslige med liten k og den som krever stor K.

Omslagsbildet er vakkert, et utsnitt av en dobbeltseng i all sin hverdagslighet med krøllete laken og puter. Bildet antyder at det er trivialiteten, hverdagslivet, som skal utforskes.

Myhre er best, kan glimtvis nå opp mot 17,5 i stil, når hun rendyrker de trivielle motiv, for, som en stor poet har sagt: «Eit godt dikt / skal lukta av te. / Eller av rå mold og nykløyvd ved.» I siste dikt i samlinga møter vi poeten ute i den biltomme garasjen: «Eg sett meg på sparken. Heile vinteren har han stått her / og venta på meg, venta på at eg skulle finne roa til å sette meg ned / og tenke mens eg høyrer den særeigne lyden som finst i tomme garasjer (...) ah, så godt det gjer / å tenke på ein nesten rustraud spark når naboen / kostar gata med lange, seige tak». Uten lyte er ikke dette diktet, men det er lov til å ha forventninger om flere dikt fra en debutant som kan utvise poetisk observans for en «rustraud spark», «fire blomsterpotter / med mold frå i fjor, eit auregarn og metervis med reip».

Det glipper litt for ofte og på litt ulike steder i gjennomføringen.

Artikkeltags