Slapp svensk USA-satire

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Anderssons første bok på norsk virker lovende: en satire over dagens USA, basert på tegneserien Donald Duck.

DEL

Den kunne vært morsom, en skarp kritikk av USA og en interessant analyse av Disney-figuren. Dessverre er den ingen av delene.

I Duck City (altså Andeby/USA) er det den mektige forretningsmannen John von Anderson som regjerer, også gjennom nikkedokka president Mikke. Gjennom sitt matimperium feter han opp og sykeliggjør befolkningen («92 prosent av Duck Citys befolkning hadde diabetes 2»), samtidig som regjeringa fører en stadig mer fascistisk kamp mot fedmen og de fete – en krig sponset av JvA-konsernet. Hans nevø Donald D. er blant de utsatte, med sine drøyt 200 kilo, og det er deres felles elskerinne Dolly også. Det hele ender med død og fordervelse for de fleste.

Hvordan er så dette en satire over dagens USA? Romanen kommer med en rekke stikk mot krigføringa i Irak, den mektige matlobbyen som blant anna ble behandla i dokumentarfilmen Supersize Me, de umulige kroppsidealene som forfektes av enkelte amerikanere, og de mange slankekurene som skal hjelpe folk til å oppnå dem. Greit nok, men disse spredte angrepene gis aldri noen helhet eller dypere analyse. Det nærmeste en kommer er når den intellektuelle Dolly sier: «Du ser det ikke, fordi du ikke gjennomskuer systemet. Fettet styrer hele verden...»

Dette smaker (!) av konspirasjonsteori, men det blir aldri noe mer enn løst snakk om det.. Dolly har muligens gjennomskuet systemet, men deler ikke innsikten med oss. Andersson lar maktfigurene i romanen snakke gjennom parodier på overfladisk retorikk («Frihet er å forsake.»), men hennes kritikk er like overfladisk – basert på tabloide oppfatninger av hvordan ting henger sammen i dagens USA.

Hva med bruken av Andeby-figurer? Hva sier den om tegneseriens rolle i vår kollektive bevissthet? Veldig lite. Romanen bruker som nevnt figurene samt vanlige Donald-elementer som et skattekart gjemt i et maleri, men dette er en rein gimmick. Det virker ikke som om bruken av Andeby-figurer har noen som helst funksjon i romanen. Den verken bekrefter, analyserer, eller kritiserer tegneseriens kulturelle dominans. Det eneste likhetstrekket måtte være at figurene i romanen er like todimensjonale som tegneseriefigurer, og det teller ikke i romanens favør.

Morsomt er det heller ikke. De eneste gangene det er anledning til å dra på smilebåndet er når en leser om Donalds ubehjelpelige kurtise av Dolly, men de scenene er dessverre sjeldne. I stedet brukes det mye plass på en hovedintrige som er retningsløs i sine spredte USA-angrep og på et par bi-historier som koker bort i kålen eller avsluttes med lettvinte løsninger. Bihistorien med seriemord på overvektige utført av en bande ubarberte menn i blå bukser og røde gensere er et eksempel på det siste.

Duck City er en tegneserieaktig roman blottet for handlings- eller karakterutvikling. Som satire faller den igjennom, som underholdning likeså. Det er vanskelig å se hvem som ville ha utbytte av å lese den.

Artikkeltags