Terningkast 4: Sjekk aldri en god historie

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Tutankhamon har fascinert oss i flere generasjoner, også denne anmelderen.

DEL

Aamodts nye bok blir dermed som en gave når den ramler ned i postkassa mi, med sitt kvadratisk herlige format og farge som heit ørkensand.

Derfor blir jeg tilsvarende skuffet over at forfatteren, allerede i fjerde setning, fastslår at Tutankhamon faktisk var ganske ubetydelig. Det er nesten så jeg vil gråte. Jeg blir rett og slett opprørt. Det blir som den sviende journalistspøken; Never check a good story. Det har visst forfatteren gjort, og jeg kan ikke motsi Ingunn Aamodt heller, for historiene omkring faraoen som døde så ung, og omstendighetene rundt åpningen av hans gravkammer på tjuetallet, står i kø for å slå hverandre i hjel og jeg har ingen anledning til å si at hun tar feil. Så jeg legger boka fra meg til jeg følelsesmessig når voksen alder igjen, og går på med ny frisk noen dager etter. For selv om bokens klare avmystifisering av gravåpningen og konsekvensene av den, er en skikkelig dödare på akkurat denne leseren, ser jeg logikken i at – siden dette i hovedsak er ei faktabasert bok som skal bidra til mer kunnskap om Tutankhamon og hans liv – disse opplysningene helt klart har sin misjon. Det er også bare denne påstanden, som føles som den tres over hodet på leseren. I resten av teksten møter hun leseren på en liketil måte. Der Aamodt ikke har fakta som gjør at hun kan komme med en påstand, sier hun rett og slett at hun ikke vet. Det er en fin ting. Finnes det flere teorier, forteller hun oss om disse teoriene.

Illustrasjonene er rolige og vakre og i nydelig avdempede farger, og hjelper oss inn i teksten. Små anekdoter ved siden av hovedteksten, om faraoens forfedre, om hvorfor egypterne sminket seg så mye, hvilke leker og spill de spilte, og andre interessante detaljer, gjør boka lettlest og oversiktlig. Man kan velge å lese disse for seg selv, utenom hovedteksten. En særs detaljert beskrivelse av hvordan man tømmer et lik foran balsameringen, borger dessuten for fantasifulle samtaler rundt middagsbordene.

Tekstene om Tutankhamons liv, har forfatteren valgt å fortelle med prosa som verktøy, noe som gir den et helt spesielt nærvær. Det er imidlertid alltid en viss risiko ved å mikse fiksjon med fakta. For hva er sant og hva er ikke sant? Som oppslagsverk er boka dermed bare delvis brukbar. Men det er desto mer spennende å lese.

Det beste ved den er at den er en sjeldent lite bråkete bok. Både estetisk og tekstmessig, noe som skyldes det gode samspillet mellom tekst og illustrasjoner. Forfatteren ble Bragepris-nominert for boken.

Artikkeltags