Selvrettferdig gnål

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Er dette den usminkede historien om Quart?

DEL

«Den svært tendensiøse, nokså naive og sminkede vendettahistorien om Norges viktigste festival», er tittelen denne boken egentlig burde hatt. Det har vært mye støy rundt Pål Hetland. Som pressesjef for det som i mange år var landets største og viktigste festival, er det hevet over enhver tvil at Hetland sitter inne med mange relevante erfaringer og opplevelser. Men er dette den usminkede historien om Quart? Som leser er det vanskelig å svare annet enn et rungende nei.

Hetland har selv uttrykt at han er svært overrasket over medias voldsomme interesse for bokas mange narkotikapassasjer, noe som avslører at han skjønner lite av hvilket land vi lever i. Når han gjentatte ganger – gjennom hele boka – regelrett skryter av hvordan de formelig vasset i knark i hele festivalens historie, at ikke navngitte journalister i Akersgata var med på det, at NRK (som i årevis la ned enorme ressurser i dekningen av festivalen) alltid hadde med seg bøttevis med eget dop, og ikke minst; at festivalen indirekte hadde politiets velsignelse til å drive på med det, er det ikke så rart at det genererer visse reaksjoner. Ikke minst med tanke på at samtlige av disse påstandene er unøyaktige, udokumenterte, anonymiserte og dermed sminket. Og det er forskjell på Kristiansand og Amsterdam, Hetland. Føy til et rotete, nervøst og underlig intervju i TV-programmet «Grosvold», som utelukkende handlet om knark, og Hetlands forundringer fremstår ytterligere naive.

Det blir dessuten en tanke infantilt og ufrivillig stupid når Hetland på den ene siden skryter av Quartfestivalen som «en fem dagers orgie i musikk, rus og galskap», mens han på den andre siden prøver å latterliggjøre de fæle moralistene som var så slemme og dumme når de stigmatiserte festivalen som nettopp det samme.

Boka er også et personlig og stereotypt agendamanifest fra den tidligere pressesjefen, der det ikke er måte på for noen praktmennesker hans personlige allierte og trofaste våpendragere og -langere er og har vært, mens hans fiender jevnt over blir fremstilt som ubehjelpelige, løgnaktige og inkompetente kujoner.

Det er først på slutten av boka Hetland berører det som hadde vært betydelig interessant å vite mer om, nemlig det politiske spillet rundt festivalen, med en tsunami av selvmotsigelser og dobbeltmoral, og ikke minst selve organismen til byen Kristiansand; en by som på den ene siden tjente vanvittige pengesummer på festivalen, samtidig som store deler av næringslivet pissa på festivaldeltagerne. Her er Hetland inne på et dagsaktuelt og betent tema som berører mange andre byer og tettsteder som hvert år har en eller annen festival som en oase i en ellers trøstesløs, pengelens og kulturfattig ørken. Her skriver han bra og med en troverdig glød som formelig spruter. Men da er boka nesten ferdig, og man har måttet lide seg gjennom over 300 sider først. Det er det ikke verdt. Livet er rett og slett for kort.

Artikkeltags