Røff miks

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Det er nærmest en klisjé med en skriveskolestudent som debuterer med kortprosa, og dessverre er det lite ved Rune F. Hjemås' tynne debut som fester seg.

DEL

Kortprosa er en marginal sjanger blant det lesende publikum, men studenter ved forfatterstudier som her i Tromsø eller Skrivekunst-akademiet i Hordaland, hvor Hjemås har gått, har en tendens til å skrive i sjangeren. Muligens kan slike korte prosatekster fungere som lærestykker for skribenter som ikke helt har funnet formen, men det er heller sjeldent at ei hel bok med dem er vellykket.

«Denne boka er ein miksteip» står det på vaskeseddelen, og flere av tekstene bruker lydkassetter både konkret og billedlig. Dette er en spennende idé for et overordnet prosjekt i ei kortprosabok. I tillegg til det nostalgiske elementet (hvem bruker kassetter nå for tida?) er det noe ved det mekaniske i dette opptaksmediet som er røft og direkte, med lyd som fader inn og ut, klikking og skurring.

På samme måte mikses en del av de knappe og til dels poetiske tekstene sammen. Første del er først og fremst viet barndomsglimt, mens delen kalt «Oktoberutstillinga» beskriver et forhold med begreper fra visuell kunst. Her er det mye fint, og Hjemås skriver effektivt og elegant, men i de to resterende delene er det vanskelig å se noen fellestrekk, verken formmessig eller tematisk.

For dessverre er boka også en miksteip i den forstand at den i for stor grad består av løsrevne brokker og fragmentariske ideer som ikke peker utover seg sjøl. De er for røffe og uferdige til å ha særlig betydning for andre enn forfatteren. Vi kan vel alle ha «trikketankar» om at trikken plutselig vil skyte fart og ta en loop, men de hører ikke nødvendigvis hjemme i ei bok. Som i en miksteip du har fått av en kjæreste eller kamerat er det glimt av fine ting, men det meste er fort glemt.

Hjemås alluderer til Johan Harstads solide kortprosadebut Heretter blir du bare eldre fra 2001 i en av tekstene, men denne debuten er langt fra like solid. Det er nok bedre å vente på neste bok.

Artikkeltags