Terningkast 6: Poetisk høypresisjon

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

TERJE JOHANSSEN Dikt, 80 sider Gyldendal 2004

DEL

På de tjueni årene forfatteren har virket har han kommet ut med bøker så å si hvert år og nå sist med diktsamlingen Slike kvelders gud . Den tredelte samlingen spiller opp et fordypningsregister med spennende språkklang. Johanssens poesi handler blant annet om å fortelle om det som alle kan se, men som bare få stopper opp ved. Hans uanstrengte formidling samt ned neddempede formidlingsevnen legger et troverdig bakteppe til de sanselig komplekse tekstene; Glassrutens gjennomsiktige gjennomskinnelighet,/morgenhvitt, det middagsbleke blå, kveldsdrømmene./Vi glemmer skyggenes lengde i virvelen av sølv//og damask, mens det vi vil er å være/oppbevaringsplass for tilgivelse,/slik soldater er en potensiell krig.//Svømmende hester under isen,/snart er de døde, snart/rir jeg med dem.

Blandingen av dikt og prosadikt samspiller og utfyller hverandre, det ligger en undervannsstrøm her, en dragning mot det lille. Johanssens mikroblikk, hans øye for et alt er en stor styrke, som her, i første del av samlingen; ...dype fjorder/hvor ingen bor eller skal bo//men finnes som mirakler,/som navn i detaljenes verden...

Selv i de mest «pratsomme» delene av dikterverket, er den språklige fortetningen dominerende. Og her må jeg komme med en tilståelse. Ved første gjennomlesning kjente jeg meg litt snytt. Jeg fikk ikke helt tak i tematikken og jeg endte med å skumme resten av boken. Jeg prater i hovedsak om siste delen, den «pratsomme» delen. Men man kan ikke skumme poesi, så ved neste uskummete gjennomlesning, fant jeg tilbake til rytmen og til de konsentrerte orddråpene som til sammen utgjorde en raffinert mangefarget eliksir.

I sin aller første diktsamling, Vegen å gå, som kom ut i 1975, henvendte han seg til dikteren med disse ord; ...Snart tyder dere/gigantordene... Ennå henger forfatterens refleksjoner ved poetikken; ...jord/og poesi, slik en ung poet/kan pisse i hjertets hulrom/og skape seg om til tingenes liv. Han skriver om diktet og diktets vesen; Diktet er en naturlig smerte/som binder jord og himmel sammen. Og Johanssens poetikk er fragmentarisk til stede i flere tekster. Hans betraktning rundt egen diktning er i høyeste grad bevisst og legger også veien åpen for de som vil følge; Poesi er presisjon bak skurrende mikrofoner, eller fra det uklare dypet av vokspussede møbler under biedermeierbordenes skygge og i lukten fra kjøkkener og trappeoppganger.

Motivene i Slike kvelders gud veksler mellom det naturskjønne som høst, korn, kveld og skumring til det nært abstrakt sanselige som tid og kjærlighet, vandring.

I siste del av boken nærmer forfatteren seg de store spørsmål, opprinnelsen og erindring av tidligere liv og om nye liv, nye begynnelser. Opphevelsen av tid og rom, det tidløse, er en egen bestanddel ved tekstene (dette er gjennomgående i alle tre delene). Og da også frigjøringen fra det materialistiske. Referansepunktet er det eksistensielle og i dette fornemmelsen av det uerkjennbare.

Samlingen som helhet framstår som en kraftkule, 80 sider med konsentrerte, skjerpede bilder. Det er en glede å lese poesi som går i seg selv like mye som den går inn i deg når du leser den.

Dette er en poet som er blant de viktigste og største her til lands.

Det er bare å si: Les, les og les!

Det er bare å si: Les, les og les!

Artikkeltags