Og et stykke ut i bind 2: «Det var bare dit, mot det vesentligste, mot den menneskelige eksistensens innerste kjerne, jeg skulle bevege meg. [?] Dit, dit, dit.» Det naturlige spørsmål blir så: skriver Knausgård enestående, når han virkelig inn til eksistensens innerste kjerne? Svaret på akkurat det er i beste fall et både óg.

Jeg har brukt litt tid på å lese de to første bind av Knausgårds varslede 6-binds serie, mange andre anmeldere har kommet meg i forkjøpet, og mitt bestemte inntrykk, etter å ha skummet rett så mange av dem, er at de aller fleste kritikere er begeistret, noen nesten pangyrisk tilbedende – uten at de derfor nødvendigvis sier så mye om hva som faktisk gjør dette så storartet, bortsett fra at prosjektet er «dristig», «kompromissløst selvutleverende»og «gigantisk».

Farssorg og alkohol

Første bind åpner med et slags mini-essay, en eksistensial-somatisk betraktning, over døden som fenomen i den menneskelige verden. Dette danner den monumentale opptakten og bakteppet til det som er de sentrale handlingselementer i bind 1, nemlig jeg-personens forhold til sin avdøde far, som drakk seg ihjel da roman-personen «Karl Ove Knausgård» (heretter kalt KOK) var 29 år, KOKs forhold til seg selv og KOKs ambivanlente forhold til alkohol. Romanen er på ingen måte kronologisk konstruert, handlingsmessig er den en hybrid og meget sammensatt konstruksjon, slik den springer fram og tilbake mellom barndomsminner fra 1970-tallet på Sørlandet, Stockholms-liv rundt 2003/2004 og deromkring, alt ispedd en rekke flashbacks og essaypassasjer om såvel Strindberg som forholdet Norge/Sverige, om det å lese den tunge teoretikeren Adorno og den opphøyde forestillingen om seg selv under leseakten, om broren Yngve, om det mislykkede intervjuet med Fløgstad, etc. etc.

Det fundamentale i romanens reisverk er likevel KOKs martrede forhold til sin far, seg selv, alkohol. Ja, alkoholen er hele tiden et undeliggende tema, tidlig i romanen bekjenner KOK at han nå, anno 2008, har sluttet å drikke, ettersom han ikke bare får blackouts og oppfører seg idiotisk i drukken tilstand, men også begår handlinger som er «farlige og idiotiske».

Om faren heter det at han «[?] var en idiot, en jeg ikke ville ha noe med å gjøre», formodentlig grunnet hans umotiverte raseri og aggresjon i barndommen, likevel utløser hans død en voldsom sorgreaksjon, med ukontrollerte gråtetokter. Det store rengjørings- og oppryddingsarbeidet etter farens død legger beslag på omlag halve romanen, men dette konkrete prosjektet avstedkommer også, parallelt, et minutiøst rekapituleringsprosjekt over eget levd liv.

En Sult-helt med barnevogn

Bind 2 tar sats i juli 2008, der KOK sitter i et sommervarmt Malmö og nylig har avsluttet «første del av romanen», angivelig Min kamp 1. Han er far til de tre småbarna Vanja, Heidi og John, og deres mor heter Linda Bostöm Knausgård, forfatter hun også.

KOKs tanker sveiper i mange retninger, fra Dag Solstads «værhaneaktige» skrivemåte, til livet de før levde i Stockholm. Ja, tilbakeblikkene på hverdagslivet i Stockholm får mye tekstrom, ikke minst vies hans mange og grublefulle vandringer med barnevogn rundt i den svenske hovestaden stor plass.

Også bind 2 har klare handlingstråder, her er togturer til Lindas mor i Norrland, her er barndåp av Vanja hos KOKs mor i Nordfjord i Norge, men til forskjell fra bind 1 fortoner andrebindet å værte langt mer metalitteræt; også i bind 1 er det metalitterære så avgjort til stede, blant annet sier KOK der at han skrev sin første roman, Ute av verden, til sin far: «Jeg hadde skrevet den boka til pappa. Det hadde jeg ikke visst, men slik var det. Det var til ham jeg hadde skrevet.»

I bind 2 løper imidlertid de litterære referansene nesten løpsk, her finner man hatefulle utfall mot Jonny Halberg, her tales det vidløftig om Dostojevskij, om Bergman og Ibsen, om eget forfatterskap, om Michel Serres bok om statuer, Heidegger og Nietzsche, om barokken, som han føler «affinitet til», Calvino, Borges, Cortázar, om Vagant og Ordfront Magasin, Foucault og Derrida, Tore Renberg og Espen Stueland, Finn Alnæs og Aganar Mykle, ja også Alf van der Hagen og Geir Gulliksen må nevnes, Strindberg likeså, også Henrik Hovland og Stig Sæterbakken, Thure Erik Lund, Peter Handke og naturligvis Paolo Roberto, ja så har vi de to siste betydningsfulle og gode norske romaner, nemlig Fløgstads Fyr og flamme og Vesaas Fuglane, «vidunderbarnet» Erik Fosnes Hansen, «arbeiderpartiforfatteren» Roy Jacobsen og den «kåte» Vigdis Hjort må ei heller forglemmes, sist men ikke minst: Hölderlin og Hamsun, ja særlig Hamsun.

Drømmen om det høyeste

KOK har altså en ambisjon om «engang å skrive noe enestående», noe estetisk opphøyet. I bind 2 kommer det tydelig fra at «det høyeste» for KOK er nært forbundet med den tyske «Sturm und Drang»-poeten Friedrich Hölderlin (1770-1843): «Når jeg siden har tenkt på det høyeste, har jeg tenkt på Hölderlin, og når jeg har tenkt på Hölderlin, har det alltid vært forbundet med fjellet og fjorden, natten og regnet, himmelen og jorden [?]».

Også Knut Hamsun scorer høyt på KOKs estetiske rankingliste, ikke bare nevnes både Hamsun og hans diktning flere steder i sterkt flatterende ordelag, rett som det er legger KOK faktisk seg i et stil- og stemningsleie som ligger meget nært opp til Hamsuns, både hva som angår forgjengelighetens lov og livets desillusjon. Det som nok særlig finner gehør hos KOK er Hamsun kompromissløsthet, både i liv og skriftpraksis. Kompromissløs er også KOK i så måte. Og det skal han så absolutt ha honnør for.

Selvbiografi eller selvbedrag?

I disse dager er Karl Ove Knaugård nærmest overalt og i alle kanaler, i vinden som aldri før. Flere kritikere har altså framholdt det «enestående» i hans store roman-prosjekt, også benevnt som en gedigen selvbiografi. Joda, det er enestående å utgi seks mursteinromaner på mindre enn ett år, det må medgis.

Men når det er sagt, jeg ser imidlertid en klar sammenheng med Knausgård to foregående romaner, mursteiner det også, altså Lolita-romanen Ute av verden (1998) og engleboka En tid for alt (2004). Også i disse to romanene, i likhet med Min kamp (1 & 2), finner man innskrevet en stormannsgal vilje etter å ville favne det hele. Også disse to romaner er hybrider, med sine mange essay-passasjer, drømmesekvenser, encyclopediske avsnitt. Fortelleren, og hovedpersonen i disse to romanene heter Henrik Vankel. Men han kunne like gjerne hett Karl Ove Knausgård, like gjerne som forelleren i Min kamp (1 & 2) kunne hett Henrik Vankel. De to er nemlig en og samme størrelse.

Med det så mener jeg at romanpersonen «Karl Ove Knausgård» (KOK) slett ikke er identisk med forfatterpersonen Karl Ove Knausgård av kjøtt og blod. Det samme gjelder alle de navngitte personene som figurerer; de er og blir fiksjonspersoner. At det står «roman» på tittelbladet er forsåvidt også et signal om dette ikke er noen «selvbiografi», men redigerte erfaringer fra eget liv, noe all romankunst til syvende og sist er, i en eller annen forstand.

Og hvor ender jeg så opp? Joda, Knausgård er absolutt en allright og god forfatter han. Og i kveld skal jeg ta fatt på å lese bind 3.