Terningkast 5: Når poesien blir en hesjestaur

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Bevisstheten om et skrivende jeg, samt et rytmisk gehør er dikteren Jørn Bergets sterkeste kort.

DEL

Berget utkonkurrerte samtlige 800 innsendte diktbidrag i forlaget Damms utlyste diktkonkurranse. Passende er det da at boken hans er utstyrt med himmelblått magebånd med rød rosett. En slik seier ville kanskje satt hvem som helst ”ut av spell” – men i Bergets debutbok handler det for eksempel om den språklige hemningen som under innvirkning av grønnsakdiskens fargesprakning settes ut av spell. Vi introduseres altså for en hverdagslig sanseoppfatning satt ut i livet gjennom et folkelig språk hvor dialekten bryr seg om det gode lydøret og som blant annet resulterer i denne nevnte rytmen. Berget holder sitt tempo og det presise språket i slakke tøyler, hvilket fremtrer uanstrengt, likevel solid i partiene med sikker allitterasjon.

«Hør for deg hvordan

det stamper med de tunge

stega

som sjølveste

urvesenet gjennom

grottegangene»

Den språklige friheten inviterer leseren til et samspill, den jukser litt, trekker deg med og viser deg nye innganger. Den kobler sammen innsikt med gjengse trivialiteter. Gjør seg litt dum og spiller på lag – og i Berges penn virker det. Han leker med perspektiv og stikker hodet frem for å se hva som rører seg.

«POESI, din

din halvråtne

hesjestaur

Er'e orda dine som hiver sånn etter

pusten

Hva med å få rem inn i lufta og la

kalvesnuta pruste litt

borti de der verselinjene

La deg mose av dem halvgule

hestetenna

til du skvulper rundt som ei grøtete masse

og strammer opp øyebuken

på utpuste'ritt»

Observasjonene, sanseligheten, er fremtredende i Ut av spell. Det er godt å lese en tilsynelatende liketil anskueliggjøring av ordinære iakttakelser som også er troverdige. Foruten om at språket er presist, ligger det en overordnet letthet i teksten. Kombinasjonen av disse grepene hjelper Berget langt på vei inn i en særegen stil.

Likheter med andre diktere finner man vel alltid og i dette tilfellet trenger man kanskje ikke gå lenger enn til Damms andre lyriker, Morten Wintervold som i fjor kom ut med samlingen ”I slekt.” Begge ikler seg en språkdrakt med friskt tilsnitt og poetikken er viet en forholdsvis stor plass i samlingene deres. (At den finske Pentti Saarikoski også henvises til i begges bøker kan jo være en delvis interessant anekdote).

Jørn Berget debuterer sterkt. Det er vel liten tvil om han behersker både språk og leserinvitt. At Ut av spell” er en anelse stemningsmonoton blir et lite ankepunkt som veies opp av et blikk som vil være spennende å følge videre. Ser man poesi i en hesjestaur, følger jeg gjerne med.

Artikkeltags