Terningkast 4: Når monologen får napp

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

OLAVA BIDTNES Poesi Orkana, 2004

DEL

Med Napp slutter Olava Bidtnes seg til rekka av diktere bosatt i Tromsø. Det er noe lekent og erotisk over tittelen på hennes debut. Å få napp innebærer å kunne trekke det fjerne nærmere. Deri ligger sportsfiskerens hovmod, og også pornografens: Det var noe der, og jeg var i stand til å hente det frem.

Hva da med poetinnen? Olava innleder forfatterskapet sitt med et stutt og snurrig dikt som gir retning for den velvillige leser:

når monologen får napp/bryter dialogen vannspeilet/ringer oss inn

Vi vet at diktet er øyeblikkets og monologens sjanger. At den siterte teksten kan leses som et venne- eller kjærlighetsdikt er opplagt. Like opplagt er det at den kan leses som et dikt om språk og diktning. Hvis vi forstår monologen som Diktet, aner vi ei optimistisk tiltro til hva det poetiske språket kan utrette. Ofte biter vi ikke på; språket fortoner seg som babling for ingens ører. Men er agnet det riktige, skjer det stundom at vi lokkes nærmere, til et punkt hvor vi blir berørt, ringa inn.

Diktene i Napp drives fram av et sanselig og intuitivt språk. I de beste partiene får man følelsen av at ordene ikke er uttenkt, men at de kommer av seg selv. Tidlig i boka skjer dette i den mest bokstavelige mening: «ordene skal komme med lys i pannen/vekke meg på nytt og på nytt ( &)/hilse fra en morgenfrisk rune under mosen». Her er poeten redusert til et objekt i en verden hvor Ordet er subjekt. Som via ei fjern underbevissthet bringes beskjed fra ei uforgjengelig, bakenforliggende virkelighet (under mosen) hvor sannheta ligger hugga inn i stein.

Og også andre steder gestaltes forestillinga om ei egentlig virkelighet seg. Glimtvis og i koder streifer det skjulte innom dikterens sanser. Et sted snakkes det om «den store hvite stemmen/bare hunder hører», et annet sted om «hårrøttenes kodespråk», et tredje om «ekornets nattebrune språk». Slike observasjoner stiller døra på gløtt inn mot det som skjuler seg bak våre sanseinntrykk. Man kan komme til å tenke på symbolistenes forestilling om korrespondanser. «Naturen er eit tempelbygg med røyster», heter det i Baudelaires kjente dikt. Slike røster fanger Olava opp og metter diktet med. Talende nok er besjeling og menneskeliggjøring stadig tilbakevendende figurer; sanda levrer seg, vinteren rødmer, himmelen stryker fotsålene langs fjellet og ordene ligger i fosterstilling.

Napp er i det hele tatt ei billedsterk samling hvor metaforene og neologismene florerer. Ofte bidrar omskrivningene til at diktet stiller seg i veien for vår overflatiske persepsjon av virkeligheta. Det er fruktig å sammenligne en krumma rygg med parentes slutt, og nydannelser som «plommevarmen», «vinternerver» og «seksstjernerslatter» ønskes av denne anmelder velkommen inn i språket.

Likevel er jeg tilbøyelig til å mene at det enkelte steder blir for mye av det gode. Diktet perlemor er ei mors patosfylte liste over potensielle dåpsnavn til si datter: «keiserkrone hyasint/mandelriske ferskenhatt/tigerlilje nattergal/poppelglassvinge» osv. Disse sinnrike ordstrengene bygger opp mot enormt antiklimaks i siste verselinje: «– du får hete Anna etter mor –». Her kan det virke som om diktets idé krasjer med den enorme språkgleden som Olava legger for dagen. Denne innvendinga kan rettes mot en del av diktene i Napp, men heldigvis finner man mange nok eksempler på det motsatte til å innse Olavas talent.

Eller sagt på en annen måte; jamt over må vi kunne bekrefte at ja, monologen får napp. Særlig vellykket syntes jeg diktene som balanserer mellom det fjerne og det nære er. I diktet duggvarsel jobber allnaturen med sitt voldsomme prosjekt i de to første versene, mens det lyriske subjektet pusler med sitt i de fem siste. Ei grei arbeidsfordeling, tenker jeg:

himmelen stryker fotsålene langs fjellet/skriver september med lilletåa/jeg tørker dugget av hagestolen/tar sandalene på/tenker på hvordan sommerbildene kan lagres/at h-en er forsvunnet fra vepsen/merker at blomsternavnet løvemunn går innpå meg

Ei billedsterk samling hvor metaforene og neologismene florerer.

Artikkeltags