Monsterkos

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Ambisiøst og kommersielt

DEL

Hva er en Modika? Eller kanskje hvem er Modika? Og hva er Pompido? Om ikke lenge vil alle barn, og de fleste foreldre, vite hvem både Modika og Pompido er – hvis kampanjen til Aschehoug og forfatter Endre Lund Eriksen er effektiv. Lund Eriksen er ute med en ny serie for barn. På et avsidesliggende sted, høyt oppe på en fjellskrent, ligger Dunderly. Her bor det monster, i skjul for menneskene. Her i Dunderly kan de utfolde seg fritt uten å være redd for å bli oppdaget.

Serien om Dunderly består av en rekke pekebøker og produkter, og i romanen Monstrene i Dunderly blir vi presentert for hele person – eller rettere sagt – monstergalleriet og verden oppe på Dunderly. Det beste med serien synes jeg er Endre Skandfers fargesterke illustrasjoner. Energiske, optimistiske, søte og likevel sterke karakterer spretter fram på hver bokside, og gir uvurderlig liv til tekstfigurene. Persongalleriet er stort, og det er avgjørende med tydelige, effektive illustrasjoner for å skille det ene monsteret fra det andre. Det er tegninger til å bli glad i. Og jeg kan lett forstå et barns eventuelle ønske om å holde et dunderly-monster i plysj i sine armer. Og heldigvis kan vi også få kjøpt dette, kosebamser og andre effekter, på lekebutikken.

Kommersielt, ja utvilsomt. Det er ingen tvil om at både forlag og forfatter vil selge sitt produkt. Men prosjektet har også en annen side. På prosjektets hjemmeside kommer det fram at Dunderly forsøker å integrere både Rammeplan for barnehagen og den generelle delen av læreplanen for skolen i sin visjon. Monstrene skal stimulere barn til kreativitet, til forståelse, de skal bli inspirert og utfordret både intellektuelt, emosjonelt og motorisk. Dunderly skal kunne utvikle barns sosiale kompetanse, deres naturfaglige utforskningstrang og hjelpe dem til å lære gjennom deltakelse og refleksjon. Ambisiøst? Ja, utvilsomt. Rekker Lund Eriksen og Skandfer alt dette?

Både ja og nei. Fortellingen i romanen Monstrene i Dunderly legger seg tett opp til den klassiske komposisjonen til tidligere suksesser som NRKs Nissene i Blåfjell og Jul på månetoppen. Våre helter, våre hovedpersoner, bor på et øde sted, skjult og skjermet fra mennesker som truer med å bryte inn i deres univers. Romanen er spent over en tydelig oss-mot-dem-ramme, der denne konflikten topper seg utover i fortellingen. Selv om historien i Monstrene i Dunderly er velkjent og velbrukt, fungerer den. Det blir virkelig spennende etter hvert. Og Lund Eriksen evner å holde på intensiteten, samtidig som han gjør romanen til en fortelling om vennskap, sjalusi og kjærlighet. Lærerikt og underholdende. Men i seg selv ikke veldig verken kreativt, sosialt eller kunstnerisk utfordrende. Men her kan det gjøres mye, både hjemme, i barnehagen og på skolen, for å forstå hvorfor monstrene føler og agerer som de gjør. Kanskje barna lærer noe om seg selv og sine egne reaksjoner gjennom monstrene? Som Bulder sier om mennesket Mons: ”Han er kanskje ikke monster fra ytterst til innerst, men litt monster, er han, han også”. Kanskje det bor et monster i oss alle? Eller at vi i alle fall har litt monster i oss? Det tror jeg. Løp og kjøp!

Artikkeltags