Terningkast 4: Mollstemt dramatikk

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Hanne Ørstavik har valgt dramaet som sjanger i årets bok. Scenen er lagt til et galleri, der kunstneren forbereder egne bilder til utstillingen som hun skal åpne dagen etter. Derav tittelen.

DEL

Utgangspunktet for monologen er interessant. Hun studerer bildene sine; hva de framstiller, hvorfor hun har malt dem, forholdet mellom kunsten og livet. Hovedmotivet hennes er et hus, eller den hvite murveggen som er husets fasade. Og hun tillegger veggen overført betydning: «Det virker som en allegori, en typisk symbolsk fortelling, det med veggen. At den er symbol for noe, grensen mot det ubevisste, at det er alt det uerkjente som ligger skjult der bak.»

Hun ønsker at kunsten skal være lys, vakker og harmonisk, og kanskje dekke over manglende harmoni i livet. I alle fall virker det ikke som om hennes refleksjoner over maleriene gir avklaring i forhold til hennes eget liv.

En regnvåt mann slipper inn i galleriet, selv om utstillingen ikke åpner før dagen etter. Etter en Beckett-liknende absurd dialog blir det klart at mannen er eller har vært hennes samboer.

Scenen skifter fokus fra forholdet til kunsten til samlivsproblemer. Dialogen mellom de to åpner muligheten for å avdekke den allegorien, som hun mener å ha malt inn i bildene sine.

Og til en viss grad illustrerer bildene mangelfull kommunikasjon mellom de to, manglende kontakt – og at de både frastøter og stenger hverandre inne.

Ørstavik har valgt dramasjangeren, og samlivskonflikten skaper forventning om mer dramatikk. Men spenningen uteblir, fordi de to personene er så like. De er like hjelpeløse og identitets- og kontaktsøkende begge to. De speiler hverandre, og dialogen likner mest på to monologer. Når hun trekker på seg hans jakke og frakk, står han like avkledd og naken som hun – ensom og ulykkelig.

Selv om Hanne Ørstavik kaller det korte dramaet et lesestykke, synes jeg det blir vel lavmælt og mollstemt. Kunsten og kjærligheten er store temaer som utfordrer følelsene i en dramatisk framstilling. Spenningen mellom sterke følelser og manglende kommunikasjon kommer ikke godt til uttrykk.

Hanne Ørstavik skriver godt, men når innholdet mangler – går også språket noe på tomgang.

Hun starter med en kunstnerproblematikk som er vanskelig, og som hun prøver å løse gjennom en samlivsdialog. Dermed detter lesestykket litt fra hverandre.

Av og til skulle jeg ønske Hanne Ørstavik kunne velge nye tema, i stedet for å vende tilbake til vanskelig samliv/brudd, manglende kommunikasjon og identitetssøken. Selv om det er variasjon over temaet, kan det virke litt monomant og bli noe kjedelig.

Artikkeltags