Mektig sluttstrek mellom hverdag og evighet

Av
DEL
<div id='netboard-1'> <script> googletag.cmd.push(function() { googletag.display('netboard-1'); }); </script> </div>

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Etter nå de siste par årene møysommelig å ha lest meg gjennom samtlige bind av Karl Ove Knausgårds (KOK) massive Kamp-syklus, sitter jeg, naturlig nok, igjen med svært mange inntrykk, men hovedinntrykket kan utvilsomt oppsummeres gjennom følgende ord: megalomant, monstrøst, men ytterst unikt og særdeles imponerende! Og i det store og det hele er det også tale om usedvanlig god skrivekunst, prosjektet sett under ett.

MK 6, som altså er på hele 1120 sider - bibliografi medregnet - er delt inn i tre deler. Første del (de første 385 sider) utspiller seg i hovedsak mellom september 2009 og september 2011. Den røde tråden, i den grad den fins, er her for det meste eget liv og levnet og eget forfatterskap, men her er også svært mange metaelementer (altså refleksjoner rundt det å skrive), samt svært mange assosiative sprang (à la Proust) til andre forfattere (og disses tekster), som på forskjellig vis innskrives i KOK sin egen tekst. Andre del, som har fått tittelen «Navnet og tallet», er, iallfall ved første øyekast, av det heller aparte slaget. Men i motsetning til flere av anmelderne i hovedstadspressen (deriblant VGs S. Hovdenakk, Dagbladets T. Riiser Gundersen), er jeg slett ikke av den formening at denne nærmere 500 sider lange midtdelen først og fremst handler om Adolf Hitler. Jo da, også om Hitler og hans Min kamp, men vel så mye om en rekke filosofer, forfattere og andre kunstnere. Livet som sådan, altså. Del tre er episodisk komponert, og omhandler i hovedsak KOK og hans families liv fra utgivelsen av MK 1 fram til siste ord skrives i MK 6.

Farssavn og metaroman

På mange måter er KOKs martrede forhold til sin avdøde far - og seg selv - det bærende reisverk i store deler av hans Kamp-syklus. Ved siden av dette, den allestedsnærværende og besettende drømmen om å ville skrive noe enestående, «noe estetisk opphøyet», som det uttrykkes i MK 1. Dette gjelder for så vidt også MK 6, men her forsvinner langt på vei farssorg-motivet til fordel for det metalitterære og intertekstuelle.

Et konglomerat av intertekster

Mange steder i de foregående bøkene i MK-serien truer de eksterne litterære referansene (altså intertekstene) nærmest med å løpe løpsk, men i MK 6 går KOK mer eller mindre amok i allehånde litterære referanser, hele den vestlige litterære kanon, samt en rekke andre skrivende figurer er med, deriblant Proust, Beckett, Fosse, Hamsun, Sofokles, Shakespeare, Eivind Johnson og Dante, Adorno og Dickens, Dostojevskij og Homer, Peter Handke og Adolf Hitler, Gombrowicz og Joyce, Karen Blixen og Daniel Sjölin, Daniel Defoe og Louis Armstrong, Cervantes og Hölderlin, Thomas av Aquinas og Faulkner, Rilke og Paul Celan, Albert Speer og Wagner, Stefan Zweig og Wittenstein, Mircea Eliade, Célin og Leonardo da Vinci - for å nevne et fåtall (MK 6 har bibliografi, ja visst, men bare et mikroskopisk antall av de litterære referanser er her medtatt). Ikke uventet kan alle disse navnene, av og til, fremstå som den reineste namedropping, men det blir likevel aldri kjedelig, dertil er sammenhengen/konteksten intertekstene er innskrevet i altfor interessant, intens og medrivende. For en som meg, som i årevis har undervist i faget allmenn litteraturvitenskap, er MK 6, med alle sine produktive assosiasjonssprang og intertekstuelle referanser, en sann svir å lese. Men også for lesere uten fartstid innenfor litteraturvitenskap/litteraturhistorie er her uhorvelig mye rikt og vakkert - og vederstyggelig - å hente.

En litterær action-painter

KOK er av flere kritikere blitt beskyldt for å mangle form og gjennombearbeidelse i sin Kamp-serie. Jo, det kan nok saktens være sant, alt er kanskje ikke like gjennomarbeidet, ei heller i MK 6. Men denne form for kritikk finner jeg likevel høyst urimelig, all den tid KOK har skrevet over 3600 romansider på knappe to år! Like urimelig er dette, som å kritisere en action-painter for ikke å ha god nok gjennomarbeidelse på fargespillets mikroplan. Altså: hos KOK, i hans MK-serie, må nødvendigvis visse ting fremstå som noe vilkårlig og mindre gjennomarbeidet, nettopp på grunn av det kolossalt store antall sider på det svært lille antall måneder.

Hverdagen og evigheten

På mange måter oppsummerer MK 6 hele MK-syklusen. Og fra først til sist er det snakk om et nærmest desperat behov for å forstå seg selv, hvordan man har blitt den man har blitt, et hvileløst og ytterst kompromissløst jag etter avsløring og avklaring av det dunkle og fordekte. Dette er skriftens primærmisjon for KOK. Når det er sagt, så er det ingen som helst tvil; KOK har også, og fortsatt, en stormannsgal vilje etter å ville favne det hele, og da mener jeg absolutt det hele. Samtidig er det øyensynlig også av stor betydning å loggføre sin store vilje og sitt oppriktige ønske om å ville lykkes som far og familiemann. Har jeg så ingen innvendinger denne gang? Kanskje noen ytterst få, men de velger jeg henført å forbli uartikulerte, iallfall i denne omgang. Jo da, Karl Ove Knausgård, jeg bøyer meg i støvet for at du har gjennomført dette galskapsprosjektet med henimot 6 i stil. Og la meg på tampen også gjerne få komme med følgende pubertale innrømmelse: jeg er dypt og oppriktig misunnelig på deg og ditt storslagne 6-bindsverk; et slikt opus magnum som dette skulle jeg nemlig mer enn gjerne ha skrevet selv!

Artikkeltags