Terningkast 4: Medrivende fiksjon om Cuba

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Hermanas er en roman om Cuba etter revolusjonen. Den lar oss komme tett inn på det cubanske folkelivet – med musikk, rytmer, lidenskap, sensur, fattigdom og forfall.

DEL

Hovedpersonen Raúl er oppvokst med revolusjonen; han skriver dikt og drømmer om en litterær karriere. Han møter Juana og kjærlighetsforholdet til henne stimulerer ham lyrisk og han skriver vakre kjærlighetsdikt. Juana er tvilling, og av utseende er de to søstrene helt like, men ellers er de svært forskjellige. Familien tilhører det tidligere borgerskapet, og faren som er lege, er svært kritisk til Castro og revolusjonen.

Tittelen Hermanas betyr søstre på spansk, og hovedstrukturen i romanen er trekanthistorien og kjærlighetsforholdet mellom Raúl og de to søstrene.

Møtet mellom de to klassene og de to kulturene blir overbevisende skildret i romanen, hvordan Raúl i dialog og samliv med søstrene og faren utvikler sitt eget syn på det cubanske samfunnet under Castro. Refleksjonene finner kunstnerisk form i diktene hans, som blir bedre og mer uttrykksfulle. Og han opplever etter hvert den manglende friheten som mange intellektuelle cubanere flyktet fra. Han blir sensurert, kneblet og mister ytringsfriheten.

Denne første delen av romanen synes jeg er god. Folkelivet i Havana skildres fargerikt og levende. Skildringen appellerer til sansene; vi hører musikken, lukter rom og sigarer – og opplever livsglede trass i rammene av forfall.

Siste halvdel av Torgrim Eggens roman skildrer hvordan den opposisjonelle forfatteren Raoul blir fengslet, torturert og forsøkt hjernevasket under Fidel Castro's regime. Eggen tegner et diktatur som forfaller både fysisk og moralsk.

Denne delen er mer problematisk. Romanen nærmer seg dokumentarlitteratur, uten å være det. Eggen forteller historie uten å dokumentere sannhetsgehalten. Dermed er det ingen dokumentarroman, det er en fiksjon. Dette blir problematisk når den fiktive fortellingen utstyres med så mange tilsynelatende historiske data at den gir seg ut for å fortelle sannheten.

Sannheten om Castro's Cuba vil bli objekt for historieforskning når Castro's regime er over, dersom forskere da vil få tilgang til kildene. Inntil da vet vi at vi ikke kjenner hele sannheten, verken nå vi besøker Cuba eller leser litteratur om landet.

Jeg hadde glede av å gjenoppleve stemningen i Havana da jeg leste Eggens roman, spesielt første del, og så ble jeg mer i tvil da jeg leste siste del. Der ble jeg mer kritisk til det tilsynelatende historiske – som ikke ble dokumentert.

Romanen er velskrevet, medrivende og underholdende; og den gir litt å reflektere over for alle som er opptatt av Latin-Amerika.

Artikkeltags