Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3Lovende debut – på godt og vondt

Artikkelen er over 13 år gammel

I debuten som romanforfatter viser Jens K Styve lovende takter, men også klare begrensninger.

Styve er først og fremst illustratør og tegneserieskaper med mange utgivelser på undergrunnsforlaget Jippi. Men han har også gått på forfatterstudiet i Tromsø og kommer nå altså med sin første roman om ”den heimvendte bygdesonen” Ove Kvamme.

Det motivet er ikke originalt, men det glemmer en fort når en leser om den originale figuren Ove Kvamme. Han ankommer ei øy på Vestlandet etter et brudd med kona i Karmøy. Alt han eier er i bilen, og han har ingen planer. Han jobber litt som lærervikar, bor litt hos en barndomsvenn, leter halvhjerta etter en hybel, osv. Bak dette ligger det imidlertid en helt annen agenda, å finne faren sin som han ikke har sett på mange år.

Det kommer til stadighet små snedige referanser til både den umiddelbare fortida i Karmøy og mørke hendelser i Oves barndom. Hvorfor kasta kona han på dør? Hvorfor venter han å få en telefon fra lensmannen i Karmøy når som helst? Hvorfor advarer mora hans mot å oppsøke faren? Drepte Ove barndomsvennen Åges bestefar? Hvordan døde lillesøstra hans og hva har det med faren å gjøre? Alt dette får vi etter hvert svar på, ikke minst når Ove omsider møter faren sin mot sluttten av boka.

La det være sagt: mesteparten av tida nøt jeg å lese denne boka. Styve har et åpenbart talent og godt grep om språket. Det flyter godt og er rett og slett fint å lese. Situasjoner og personer er troverdig og levende skildra. De står frem med både sårhet, varme, og humor.

Spesielt gjelder dette Ove Kvamme sjøl, en fascinerende figur som sklir friksjonsløst gjennom livet og heller dyrker interesser som progrock, teknodingser og World of Warcraft enn å prøve å forholde seg til for eksempel Åge, som han betegnende nok oppsøkte på Facebook. Kjører han på ei katt tar han den med seg i bilen for å ta den til en veterinær, men får liksom aldri somla seg til det.

Fascinasjonen snur imidlertid etter hvert til frustrasjon. De menneskene Ove møter åpner for mange veier historien kan ta, men den velger ingen av dem + hver bifigur blir en ufullstendig mulighet. Kanskje skal dette speile Oves egne problemer med å ta tak i livet sitt og følge opp noe for en gang skyld, men det drar ned leseopplevelsen av romanen.

Det mest ødeleggende er imidlertid at de spørsmålene vi stilles overfor i første halvdel av boka blir besvart i andre halvdel på en måte som ikke er vellykka. Slutten er riktignok overraskende, men som forklaringsnøkkel til Ove Kvamme og hans fortid er den psykologisk grunn og ikke velfundert.

Alt i alt er «Eg, Ove Kvamme» lovende i to betydninger. Den er veldig godt skrevet, og lover godt for fremtidige bøker fra Styve. Den lover imidlertid mer enn den klarer å holde.