Terningkast 3: Lettvint karakterparade

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Paul Austers bøker kjennetegnes av en spesiell interesse for tekster på et filosofisk plan – alle bøkene hans er på sett og vis bøker som handler om bøker. I Reiser i skriptoriet har han imidlertid tatt dette litt vel langt.

DEL

Forrige utgivelse, Brooklynsk dårskap (2006) var en meget vellykket balansegang mellom hans metafiksjonelle romaner og mer jordnære historier. Auster har også en rekke ypperlige memoarer og autobiografiske tekster på samvittigheten – kanskje spesielt The Invention of Solitude (1982, på norsk som Ensomhetens grunn).

I denne tynne boka er Auster tilbake i kjent terreng – en knapp historie, sparsom i både litterære effekter og hva som røpes av ytre og indre motiver, men også med et autobiografisk tilsnitt.

Handlingen utspiller seg på et lite rom hvor den eldre herren Mr. Blank holdes i en tilstand som vekselvis omtales som en straff og delvis som en behandling. Det er aldri klart om rommet er en celle, et sykehusrom, eller... selve rommet fra romanen The Locked Room? Kun tittelen på denne romanen tilsier at dette er skriptoriet – altså en metafor for forfatterens indre tilstand som skaper.

Metaforen er ikke ukomplisert, for Mr. Blank er særdeles desorientert og umyndiggjort i dette rommet. Sjøl språket vender seg mot han, som da han oppdager at alle merkelappene (alt av inventar er merket med blokkbokstaver på hvit teip – veggen er merket VEGG, bordet BORD osv.) er byttet om på.

Inn på dette rommet kommer flere mystiske personer som alle har tilknytning til Mr. Blanks liv så vel som Mr. Austers – for eksempel Anna Blume og Samuel Farr fra In The Country of Last Things og Daniel Quinn fra mesterverket City of Glass.

Det er vanskelig å vurdere hvor mye av dette som er en rein paradering (for så vidt passende i anledning Austers sekstiårsdag i år) og hvor mye en leser som ikke kjenner disse karakterene fra før ville få ut av dem. I alle tilfelle er det ikke så viktig i den forstand at de uansett kun tjener til å fremføre et overraskende lettvint prosjekt. Ikke nok med det, men uten å røpe for mye er det et paradoks i dette at Auster (mis)bruker figurene sine i dette prosjektet som gjør at det hele faller sammen som et korthus.

Som alltid kan en la seg fryde av Austers språklige eleganse, evnen til å konstruere spennende tekstsammenhenger, og en og annen lun morsomhet, men Reiser i skriptoriet har likevel noe unødvendig over seg sammenliknet med hans beste bøker. Den er en grei nok leseopplevelse, men det er neppe noen grunn til å gjenlese den. Lån den heller på biblioteket.

Artikkeltags