Førsteteksten i debutboka fra 1984 er en leken fabel der det poetiske eg-et får håret sitt vikla mellom tærne til Brikt Jensen. Ei aparte fysisk kopling mellom den maskuline kontinuitetsbæreren og den (da) kvinnelige oppkomlingen. Bildet er komisk, men ikke bare.
Det minner oss også om språkbrukerens bindinger i andres (ofte gammelmannsmektige) fortellinger. Mot dette har EJs hele produksjon signalisert en vilje til å utfolde seg på steder hvor det litterære språket ikke er godt kjent fra før.
I Ingen smertebutikk fra 1991 heter det om det kultiverte kirkegårdslandskapet: «Respekt/Men ikkje for mykje respekt, heller». Denne freshe betrakterholdninga lar seg gjenkjenne i EJs essay som nå er samla med utgivelsen Djupt inne i sommaren. I ei åpen brevveksling med Finn Øglænd foreslår hun den «bevisste geipen» som et særtrekk ved forfattergenerasjonen som debuterte ved inngangen til 1980-tallet. I samme tekst tilkjennegir hun: «For meg er ironien djupt alvorleg». Dette blir desto mer troverdig når hun et annet sted tar utgangspunkt i snakkemåtene i hjembygda Salangen og skriver:
«Visse litterære posisjonar er umulege for meg fordi eg er den eg er, kjem frå det miljøet eg kjem frå». Med en tekstautonom lesepraksis vil dette avgjørende poenget gå tapt. Det vil i så fall være synd, den åpne tekststrukturen vi kjenner fra bøkene lar seg litt for lett plassere som utprøving av postmodernistiske strategier. Eva Jensen selv oppfatter ikke stilglidning, ironi og parodi som elementer som gjør teksten litterær og livsfjern. Tvert imot har bygdehumoren og væremåten i det rurale vært særmerka av elementer som vi gjenfinner i EJs lekne nynorske skrift.
Bygdemåten er ei ytre erfaring som altså er innreflektert i skrifta. Den litterære erfaringa er allerede nevnt. Av de tre hoveddelene i Djupt inne i sommaren er det de langsomme notatene i del to som har mest substans. Det er også her leseren Eva Jensen står frem med stor troverdighet. Som en Jan Erik Vold gir hun personlige bidrag i tilnærminga til underestimerte forfatterskap. Fritjof Vang, Alf Kvasbø og Sissel Solbjørg Bjugn får alle gode lesninger. Sammen med Regine Normann og Cora Sandel danner disse staurer i ei revidert nordnorsk inngjerding. Vi begynner altså ikke med Dass, og vi fortsetter ikke med Hamsun, kanskje fordi dette er mannfolk som allerede er illuminerte av akademias arbeidslamper? Som den store epikeren har EJ heller valgt Olav Duun.
Så kan vi tenke. Hva er forskjell på en lesende skriver og en skrivende leser? Det er neppe mange av EJs hårstrå som fremdeles er fastvikla i tær.