Terningkast 4: Kunstferdig protestroman

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Nyeste roman fra Herbjørg Wassmo er et protestskrift mot et viktig og ubehagelig tema: trafficking. Det kan vanskelig kritiseres, men gjennomføringen er ikke helt på høyde med hennes tidligere romaner.

DEL

Wassmo står bak en rekke viktige og kritikerroste romaner, og ble på 90-tallet utropt til en av Norges «fire store». Hun har tidligere skrevet overbevisende om overgrep, og det er ingen tvil om at Wassmo er en dyktig og dreven romanforfatter. Dette er på sett og vis både en styrke og svakhet når det gjelder Et glass melk, takk.

I denne romanen møter vi 15-årige Dorte, som etter farens død bor i stadig mer håpløs fattigdom sammen med mora og storesøster Vera. Derfor tar hun sjansen på å dra til Stockholm med en venninne for å jobbe på kafé, noe som viser seg å være en lokkehistorie. Etter en brutal gruppevoldtekt hun knapt overlever blir hun kjøpt av en norsk hallik, leget, og satt til å betjene en endeløs rekke horekunder i ei leilighet et sted i Norge.

Det er med andre ord ingen mangel på rystende scener som rått eksponerer menneskelig ondskap i denne boka. I tillegg til de mest intense scenene gjør Wassmo en forbilledlig jobb med å skape en klaustrofobisk stemning i det innholdsløse livet Dorte lever i Norge. Handlingsforløpet blir aldri drevet av Dorte sjøl, men alltid av utenforstående faktorer. Plutselig kan hele tilværelsen hennes snus om til noe enda verre.

På den annen side er denne strukturen symptomatisk for et sentralt problem i romanen; den viser til at også Wassmo bruker Dorte. Hovedpersonen fungerer nemlig som en symbolfigur for å fremføre Wassmos harmdirrende prosjekt. Det ville vært mer effektivt om hovedpersonen hadde vært ei vanlig jente som leseren kommer ubehagelig tett innpå, men dessverre skjer akkurat det motsatte.

Det er nemlig vanskelig å bli ordentlig kjent med Dorte. Hun er ikke en spesielt kompleks og interessant karakter, men en nærmest klisjert engel som bare er snill og god og vakker. Heller enn å fremvise fornedrelse som er motbydelig uansett personlighet og bakgrunn, ser Wassmo ut til å tro at fornedrelsen må forsterkes ved å gjøre henne overdrevent vakker, moden, klok, religiøs og av god familie.

Denne eksessen speiles i billedbruken. Selvsagt er det mye bra i romanen på dette planet, eksempelvis elva som mangetydig symbol. Men altfor ofte blir bildene insisterende og overtydelige, spesielt i bruken av tittelens melkeglass som et bilde på Dorte: det barnlige og uskyldsrene i et legeme som på samme tid er sterkt og skjørt. Og når Dorte etter hvert blir besatt av et stykke kitsch med.vann rislende over en scene fra «Snehvit», en annen uskyldsren figur, blir det litt vel mye av det gode.

Et glass melk, takk er slett ikke en dårlig roman. Den kunne vært viktig og betydningsfull på grunn av temaet, hadde den vært litt mindre kunstferdig og mer nøktern.

Artikkeltags