Terningkast 3: Kun for Herrer i åndenes rike

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

En filosofistudent i Tromsø skriver roman om en filosofistudent i Tromsø: Herrer i åndenes rike er dessverre akkurat så lukket som dette tilsier.

DEL

Stian M. Landgaards debut handler om filosofistudenten Christian Winther, som både skriver masteroppgave om, og forsøker å leve ut filosofien til, Friedrich Nietzsche. Han møter utfordringer på begge plan: Innføringen av Kvalitetsreformen stikker kjepper i hjulene for hans karriereplaner, mens han får problemer med hvordan han skal forholde seg til venner, familie, og kjærester og samtidig holde på sine filosofiske prinsipper.

Boka lar seg kanskje lese som en nøkkelroman, men det skal jeg la ligge. Uansett har vel aldri Tromsø generelt og universitetet spesielt blitt så inngående behandlet i et stykke litteratur. Det er jo morsomt for lesere som meg, som har studert i byen, men det er vanskelig å forstå hva romanens insisterende fokus på et spesifikt sted og tidsrom (ned til en detaljert beskrivelse av burgermenyen på Blå Rock, for å ta et vilkårlig eksempel) egentlig skal tjene til.

Persongalleriet er derimot lett å se funksjonen til. Boka er befolket av typer som lar forfatteren spille ut sitt litterære prosjekt. Winther er det intellektuelle og seksuelle overmennesket, vennen Richard den brautende konservative jusstudenten, Roffe er småbarnsfaren som har sunket hen i den grå hverdagsmyra, og så videre. Det er også mange sentrale karakterer konstruert som funksjoner av navngitte filosofer de bekjenner seg til. I dette fiksjonsuniverset er ens personlighet altså betinget av den filosofen man er knyttet til, enten man er filosofistudent eller ei.

Mot røkla står jeg-fortelleren Winther, som bruker et språk så gammelmodig og stivt at en skulle tro han var reinkarnasjonen av sin navnebror som studerte i 1820 og skrev studentvisa romanen tar sin tittel fra. Til filosof å være er han usedvanlig lite flink til å stille spørsmål, spesielt ved den nietzcheanske overmenneskeideologien han forfekter. Disse prinsippene er hans bibel, han oppfører seg som en drittsekk mot de fleste, og lar seg ikke affisere nevneverdig av følger som utroskap, knivstikking, og til og med død. Riktignok tar han til tårene mot slutten av boka. Men har det egentlig skjedd noe her?

Problemet er at romanen ostensibelt er om filosofi, men det er ikke nødvendigvis en spesielt filosofisk roman. Store deler av teksten er tilsynelatende umotivert essaystikk om dette og hint, mens andre er små filosofi-forelesninger – et slags vrengebilde av Sofies verden. Romanens filosofiske nestor, Eivind Falch, oppsummerer mot slutten av romanen: «Filosofi er ingen lek, det er ingen sosial aktivitet man gjør for å adsprede seg fra virkeligheten... Man filosoferer fordi man må foreta et reelt valg i en reell verden – med all den smerte og vanskelighet det innebærer». Dette likner poenget i Gaarders roman om at filosofiske spørsmål er en del av livet for oss alle. Men ettersom slike spørsmål utelukkende er behandlet innenfor et rammeverk av bestemte filosofer og deres skrifter, som debatteres hyppig over Mackøl og pizza fra Yonas, signaliseres det motsatte: Filosofiske spørsmål er kun for herrene i åndenes rike, altså de som har lest det sentrale filosofipensum.

Trass i romanens mange svakheter må det innrømmes at jeg lot meg involvere i den. Landgaard har helt klart et talent for å skape en intrige med driv og spenning, og romanen er i hvert fall ikke forutsigbar.

Likevel kan ikke Herrer i åndenes rike anbefales, med mindre man er innbitt tromsøpatriot eller snobbete filosofistudent. Alle andre bør vente på andreboka.

Artikkeltags