Terningkast 2: Knute på formidlingstråden

Av
Artikkelen er over 14 år gammel

Bjørn Aamodt Dikt, 70 sider Gyldendal, 2004

DEL

Bjørn Aamodt er ute med sin syvende diktsamling og denne gangen har han hentet sin inspirasjon fra sin tidligere arbeidsplass, Kværner i Lodalen.

Boken er todelt. Første del inneholder 42 dikt. Og som forfatteren sier i et intervju i Klassekampen tidligere i år, dette er verken dikt eller prosa, det er arbeidsstykker – i dobbel forstand.

Andre del har fått betegnelsen atten tauverk og er atten små betraktinger rundt tau og tauets «sfære.»

Det første som slår meg når jeg har lest første del med arbeidsstykker er den merkbare mangelen på en vilje til å formidle noe annet enn en ren beskrivelse av en arbeidsplass. Det er tekster som i sine alt annet enn flerdimensjonale karakterer fremstår som usammensatte presentasjoner av et virke. Dette kan jo være vel og bra, men skal man nå utover må det kanskje gjøres bruk av flere virkemidler enn rene gjengivelser og oppramsing av gjenstander.

Sponkroken henger over kanten av skjermbrettet rundt dreiebordet / som svirrer rundt 6000 ganger i timen, og tas i bruk / for å fjerne spon fra dreiesporene eller oppspenningssporene på bordet / når maskinen stanses. Et langt og tynt skaft krummet i den ene enden, / og med krage og rødt trehåndtak i den andre. Om den er enkel / eller ikke enkle er ikke godt å si, så lenge / enkelt forutsetter det kompliserte, / og om det kompliserte består av enkeltheter vil først komme tilsyne / når de ligger strødd utover. Sponkroken er til for å pirke og røske.

Der hvor forfatteren legger inn flere lag i teksten ved å bruke bilder, er han godt på vei, men det kan i noen tilfeller virke som dette er gjort nettopp kun for å få inn andre bestanddeler i et grått, støvete rom, heller enn å utforske bildenes virkning i forhold til det element de opptrer i.

Originaliteten i de første arbeidsstykkene er ikke overveldende. Det å bruke ulike teknisk, faglige uttrykk kan med stort hell bli spennende og inkluderende poesi. Aamodt nevner bluesen, både i sitt første arbeidsstykke og i det nevnte intervju. Reinspikka blues. Det hadde i så måte vært mer ønskelig med en høyere grad av klang og rytme i Arbeidsstykker og atten tauverk.

Til del to og de atten tauverk: En mer eksistensiell tematikk åpenbares. Det blir likevel for enkelt.

Knuter på tauet minner om at ingenting henger sammen. / Båtmannsknopp og tømmerstikk. Tyrkerknop og halvstikk, la gå, / for når ingenting henger sammen får alt en felles egenskap / som knytter det uløselige sammen et annet sted. / stedet for alt som ikke henger sammen. Og hvordan / havnet det der? Med knuter og tau.

Ideen om boken Arbeidsstykker og atten tauverk er større enn boken. Det ligger store muligheter i den miksen man kunne fått, en miks av det helt konkrete i et formidlende uttrykk. Formidlingen er det største ankepunktet i samlingen slik den nå foreligger. Noen vil utvilsomt finne noe de liker her, men for meg er dette en lukket bok – i dobbel forstand.

Noen vil utvilsomt finne noe de liker her, men for meg er dette en lukket bok – i dobbel forstand.

Artikkeltags