Bjørn Sortland tar ordet ELSKE i sin munn allerede i tittelen. Han lar hovedpersonen være særdeles troende og religiøse betraktninger utgjør halve boka. Når romanen i tillegg tar seg den frihet å være knakende god. Hva gjør man da?

Man kunne for eksempel spy? Særlig når man legger til at romanen gikk til topps i Gyldendals konkurranse om den store norske kjærlighetsromanen. I stedet lar jeg meg dras inn i en økende fascinasjon over denne romanen.

Raringer, særinger og nevrotikere er sterkt representert i norsk litteratur, både den boklige og den som havner på widescreen. Sortlands hypokondriske tjuefireåring er sær og nervøs, men han er også misjonærbarn og sterkt troende. Johannes (hva annet kunne han hett?) bærer sitt hypokondri og sine nerver som et skjold mot verden, forkledd som, tja, image? Likevel lar han ingenting av dette hindre seg i å dra på hasardiøse utflukter for å finne «Ho Eg Elskar».

Apropos innledningen. Ikke at jeg blir fiendtlig eller ironisk innstilt til en roman hvor religiøse betraktninger er en sterk ingrediens og hovedpersonen er kristen. Men jeg blir noe avventende på hva dette egentlig er. For det er sjelden at tro er så synlig og viktig i både tekst og handling, med mindre forfatter og eller forlag har til hensikt å belære, diskutere eller frelse leseren, eller styrke de allerede frelste i troen. Min lille reservasjon forsvinner imidlertid raskt. Jeg gripes av denne unge mannen og hans sterke kjærlighet. Vi skjønner at alt ikke er helt som det skal med dette forholdet. Maria som hun heter, viser seg å være hans søster. Om enn ikke biologisk, så likevel. Det er lenge siden en forfatter, gjennom ei hel bok, har holdt ung kjærlighet fram for meg på en klarere og mer rørende måte. Det er mulig at det er dette litt opphøyde og samtidig litt ulovlige med akkurat denne kjærligheten som bidrar til at jeg får denne følelsen av renhet. Eller kanskje jeg blir forført av all symbolikken og det religiøse fundamentet romanen er støpt på? Kanskje det er den nøkterne, intelligente, tilsynelatende lette snakkemåten? Den selvironiske, selvransakende men også litt ovenpå- ungdomslig- kjekkas- måten? Som om hovedpersonen prater for å holde smerte, redsel, dårlig samvittighet - for å holde «Ho Eg Elskar» på avstand?

Uansett. Johannes framstår som en mann som virkelig elsker. Sortland trykker på knapper som funker for denne leseren. Dette er også ei fortelling om tvil. Den store norske kjærlighetsromanen har også et streif av psykologisk krim og ungdommelig spenningsroman. Ikke så rart, tatt i betraktning at dette er forfatterens første voksenbok. Språklig sett er det litt for mange tarm, kondom og barberbladmetaforer i denne boka. Og et par av dem er til forveksling lik hverandre. Litt overkill. For å si det med Johannes egne ord. Men det gjelder ikke romanen som helhet. Johannes Davidsen får runde av denne anmeldelsen. Jeg har plukket ut, og satt sammen, noen setninger fra bokens andre kapittel, idet han forbereder seg foran hjemkomsten til Maria: «Eg har vaska soverommet hennar. Og mitt. Lister og hyller og alt i stova. Eg har vaska doen. To gonger. Eg har vaska alle kleda hennar, eg har kjøpt Nick Cave cd-en ho aldri fekk kjøpt, eg har kjøpt sju tulipanar i friske fargar, vi er begge enige om at roser i så og seia alle samanhengar er overkill. Eg fann til slutt fram gardintrappa og skifta nyinnkjøpte batteri i begge røykvarslarane. Det kan berre begynna å brenna...»