Isprinsessen er Camilla Läckbergs debutroman fra 2004 og handler, som de senere bøkene, om Erica Falck og Patrick Hedström. Erica er kommet tilbake til hjembygda etter foreldrenes død. Her skal hun skrive på en biografi om Selma Lagerlöf og rydde i sakene etter foreldrene. I stedet opplever hun at hennes barndoms bestevenninne dør, og blir opptatt av å finne årsaken.
Etter hvert møter hun Patrick, som har vært forelska i henne siden de var små, og som nå jobber som politimann. Store deler av romanen dreier seg om deres gryende forhold og andre familiekonflikter.
Romanen er skrevet i 3.person entall, og forfatteren har gjort det svært enkelt for seg selv ved å skifte synsvinkel i tide og utide. I tillegg kommer en person til orde i jeg-form i kursiverte kapitler. Dette virker umotivert og unødvendig.
Mesteparten av tiden ligger synsvinkelen hos Erica. Store deler av teksten består av hennes tanker – tanker som virker særdeles dømmende og fordomsfulle overfor andre mennesker. Slik beskriver hun en av bipersonene, den eldre kvinnen Nelly:
«Men Erica tvilte på at det fantes noen medfølelse i den radmagre kroppen. De knoklete håndleddene stakk ut av en skreddersydd drakt. Hun hadde sikkert sultet seg hele livet for å framstå elegant og slank. Men hun skjønte tydeligvis ikke at det som kan være kledelig hvis man har ungdommens naturlige rundhet, ikke er like vakkert når alderdommen setter sine spor.»
Hovedpersonen fremstår overfladisk og mindre sympatisk. Til tider virker hun dessuten mindre intelligent. Hun gjennomgår ingen utvikling på det psykologiske plan, heller ikke i de senere bøkene. Teksten framstår som overdrevent snakkesalig og overfladisk..
Slik karakteriseres en annen biperson, Julia: «Jeg får følelsen av at det bobler og syder under overflaten på henne. Omtrent som hos en vulkan. En sovende vulkan. Høres det klisjéaktig ut?»
Ja, det gjør det. Og det er ikke den eneste klisjeen i boka. Selv om jeg liker krimsjangeren, kan jeg ikke få meg til å like Läckbergs bøker. Isprinsessen likner mer på typiske kjærlighetsromaner, «husmorporno», enn på en kriminalroman. Ikke bare fordi romansen mellom Erica og Patrick er så viktig, men først og fremst på grunn av språket.
Etter mitt syn undervurderer hun leseren. Det hjelper ikke at hun har et spennende og troverdig plott, når det er det eneste hun har å tilby.