Terningkast 3: Kåthet uten glede

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Olaug Nilssen er ung, men har etablert seg som en aktiv og allsidig forfatter, prosaist, og nå også tidsskriftredaktør. Kanskje er det derfor Få meg på, for faen er så usammenhengende og ufokusert?

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

Romanen kan sies å ha tre hovedpersoner, som knyttes sammen av deres forhold til butikkeieren Sebjørn. Den første er Maria, hans eldste datter. Hun er sosiologstudent og deltids vaskevikar, og hun skriver et utradisjonelt sosiologiforedrag med utgangspunkt i vaskejobben. Den andre er Alma, den sprengkåte venninna til Sebjørns nest eldste datter. Hun begynner å jobbe i Sebjørns butikk og han kommer etter hvert også inn i hennes mange seksuelle fantasier. Boka slutter med historien om kona til Sebjørn (innenfor tekstens univers heter hun faktisk det). Full av virketrang etter lang tid som hjemmeværende bestemmer hun seg for å reise til Oslo og demonstrere til støtte for den lokale nepefabrikken, som muligens skal legges ned.

Kapitlene om Maria dreier seg nesten utelukkende om hvor ille vaskejobben er, og hun fantaserer om å bli fotfulgt av et kamerateam som dokumenterer nettopp dette, samt om å komme med i «Kulturbeitet» og hos Skavlan. Men det blir vanskelig å ta denne karakteren alvorlig. Vel er hun vaskevikar, men som mora påpeker er det bare tre timer dagen. Det blir uforholdsmessig mye om slemme kontorister og studenter, og Maria er en så uforklart forsagt og usikker karakter at det nærmest er frustrerende å lese.

Delen som har trukket tabloid oppmerksomhet til romanen er den om 16-årige Alma. Det blir aldri klart om hun har blitt utsatt for et overgrep av en gutt i klassen eller om det er en del av hennes sexfantasier, som skildres inngående. Dette er den sterkeste delen av romanen, ikke av den tabloide grunnen, men fordi den i dybden dreier seg mye mer om den såre desperasjonen og ensomheten i Alma.

Siste del er en parodi på søttitallsfeminismen, med Sebjørns frustrerte kone på krigsstien. Hun kjemper mot vindmøller som en annen Don Quixote, og dette er en fabelaktig morsom sekvens.

Nilssen skriver nemlig underholdende, og til tider sitter latteren løst mellom sidene. Romanen har egen spilleliste, nå i mp3-spillerens tidsalder, og det er mange andre påfunn i boka. Problemet er at en del av disse påfunnene virker umotiverte og forstyrrende i forhold til resten av teksten, for eksempel en rekke figurdikt, og da blir det lett å avfeie dem som rent tull.

Et løst tematisk fokus i Få meg på, for faen kan være hvordan kvinners frustrasjoner gir seg utløp i mangslungne fantasier. Men samtidig blir disse dekket til med så mange lag ironisering og parodiering at det er vanskelig å få tak på hva Olaug Nilssen egentlig vil med denne boka. Og da er det ikke lenger så mye å glede seg over.

Artikkeltags