Intens roman

Av

Psykologisk roman om Kristin og Verena.

DEL

Les Nordlys i en hel måned for KUN 1 kr!

Ellisiv Lindkvist debuterte i 2007 med boka Alt jeg skriver er sant. Årets bok er hennes første roman. Forfatteren er opprinnelig fra Brøstadbotn, men bor nå i Oslo.

Tørst handler om to jenter, Kristin og Verena, som vokser opp på et lite sted i Nord Norge. Etter videregående drar de forskjellige veier, men etter noen år søker begge lykken i Oslo.

Begge har kunstneriske ambisjoner. Verena lykkes med skuespillerkarriere, filmrolle og bokutgivelse. Mens Kristin sliter som ung og upublisert forfatter.

Verena er den utadvendte, tilpasningsdyktige og tilsynelatende vellykkede. Kristin er innadvendt, mer grublende og depressiv. Også etter at hun får gitt ut sin første bok.

De lever hver sine liv i Oslo, men underveis krysses veiene – og de søker tilbake til hverandre.

En tragisk hendelse nordpå blir vendepunktet i romanen. Begge kjenner ansvar for det som har hendt, og det får begge til å reflektere over hvem de egentlig er. Det nære lesbisk/ androgyne forholdet de hadde i tenårene, familiene i nord som de flyktet fra, kunstnerdrømmen i Oslo som ble så annerledes – og endelig egen identitet, egenverdet i en omskiftelig og tilfeldig virkelighet. Det er en intens roman.

Handlinga er aktuell, og forteller mye om hvordan det er å være ungjente fra andre deler av landet og skulle gjøre karriere i Oslo. Her er jenta som ” er med på leken og får smake steken” og her er jenta som observerer og blir stående utenfor. De møter alternative miljøer som oppleves som positive, både et innvandrermiljø og et feministisk teatermiljø.

Miljøskildringa har ikke stor plass i boka; det er først og fremst en psykologisk roman om Kristin og Verena.

Romanen er kronologisk, og delt inn i tre tidsperioder: Årene 1988-98 fra tenåringstida heime og gjennom ulike utdanningsløp. I 2002 – 2003 bor begge i Oslo og mye skjer som bringer dem sammen, og 2005-2007 da Kristin debuterer, begge får kjærester og alt roer seg – kanskje. Slutten er åpen.

Det er en tredjepersons roman med en allvitende forteller. Forfatteren lar synsvinkelen skifter mellom de to hovedpersonene. I noen kapitler følger vi Verona, i andre Kristin.

Ellisiv Lindkvist uttrykker seg i korte setninger, helst hovedsetninger. Hun er direkte og gjentar, insisterer på det hun vil formidle. Språktonen er rå og åpenhjertig. Den korthogde stilen skaper handling og intensitet. Og hun behersker denne framstillingsformen.

Men hun lar begge hovedpersonene snakke samme språk. Det er fortellerens eller forfatterens språk som formidler både handling og tanker. Og det blir feil. Kristin og Verena, som er så forskjellige, framstilles språklig identiske. Synsvinkelen skifter mellom de to, men språket deres er likt. Dersom intensjonen er å følge to ulike personligheter, deres utvikling og søken etter identitet, burde språket avspeilt dette.

Likevel er romanens innhold så aktuelt og framstillingen så intens at den anbefales.

Artikkeltags