Terningkast 4: Innsiktsfullt om det forsømte barnet

Av
Artikkelen er over 15 år gammel

ENDRE LUND ERIKSEN Roman Aschehoug, 2003

DEL

Den vordende bokhøsten byr innledningsvis på Endre Lund Eriksens første roman for voksne. Ingen kan stoppe meg no er ei sår oppvekstskildring fra åttitallets Bodø.

Med stor innsikt i det forsømte barnets psykologi bretter forfatteren ut fortellinga om elleveårige Stians forsøk på å skape mening i en tilværelse som rykkes ut av balanse av foreldrenes barnslige prioriteringer.

Romanen åpner med en foruroligende anelse: Det er noko som skurrar. Stian ligger i senga si. Han har vanskelig for å få sove. I stua ligger mamma døddrukken. Og pappa har dratt på «kurs» til Oslo.

Den dramatiske ironien er nennsomt forvalta; Stian har ikke tatt inn over seg at pappa har flytta ut av livet hans, men for leseren er det opplagt. Når Stian og lillesøstera tidlig i fortellinga står ved vinduet og venter på at pappa skal svinge inn i oppkjørselen, vet leseren at pappa aldri kommer. Og det er derfor det skurrer, fordi barnet må bære byrden når familieinstitusjonen bryter sammen.

Familiens sammenbrudd har i de senere årene forekommet hyppig som tematikk i den norske litteraturen. Det typiske eksempelet er Hanne Ørstaviks Kjærlighet, hvor protagonisten er et barn som på linje med Stian må lide for sin mors selvopptatthet. Men der Ørstavik skriver registrerende, om barnet sett fra avstand, velger Lund Eriksen å gå inn i hodet på Stian.

Romanen er Stians ekspresjonistiske tankestrøm. Ofte blander fantasien og leken seg inn i virkeligheta og stikker av med fortellinga. I begynnelsen kan dette virke fremmed for leseren, men grepet er vesentlig fordi det lærer oss noe om barnets overlevelsesstrategier. Når virkeligheta gjør seg bitter og uangripelig, angripes den med lek.

Stian går bokstavelig til verks når han skal etterforske tapet av faren. Som medlem i Svarte Ørns detektivklubb forsøker han å samle sammen trådene etter farens forsvinningsnummer. Fingeravtrykk og annet vitalt bevismateriale skrapes i hop. For selv om Stian ikke klarer å se for seg farens ansiktstrekk, skal det likevel ikke levnes tvil om at han en gang for ikke lenge siden hadde en nærværende far.

I tillegg til å være en roman om familien i oppløsning, er Ingen kan stoppe meg no en katalog over objekter fra åttitallets barndom. Som generasjonsroman har den mye til felles med Lars Ramslies Destroyer. Men rockelegendene i Kiss er bytta ut med pornopopdronninga Samantha Fox. Og lista fortsetter med Rambo, Commodore 64, My Little Pony, Mikke Mus, Topp og Ti i skuddet.

Etter suksessen med barneboka om pitbull-Terje holder Lund Eriksen fortsatt fast ved et barnlig univers, men hvor skyggen ifra familietragedien hele tida truer. Derfor er det ei riktig prioritering fra forlag og forfatter å utgi boka som en roman for voksne. For barnet skal nemlig slippe å ta stilling til problemene Stian baler med. Den voksne leseren bør derimot tvinges til å reflektere over den flyktige, moderne familien.

Med et slentrende språk har Lund Eriksen klart å fange det såra barnets blikk. Det er rett og rimelig at Stians skjebne stilles ut i litteraturen. Han er et av mange barn som opplever at styrkeforholdet mellom intimitet og fravær/frihet er kommet i ulage. Det blir feil når mamma er full og intim, og feil blir det også når pappa velger å være totalt fraværende. At barnet likevel biter tennene sammen, går på og tenker at Ingen kan stoppe meg no, blir da barnets egen fortjeneste. Godt at en tidligere barnebokforfatter bringer beskjed.

Med et slentrende språk har Lund Eriksen klart å fange det såra barnets blikk.

Artikkeltags