Ikke spennende nok

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Dette er ny roman som har krigen i Nord Norge som bakteppe.

DEL

Hovedpersonen Alfred Benjaminsen er pensjonert fotballproff og enkemann .Etter et langt liv i Tyskland vender han tilbake til Troms for å overvintre i familiens hytte i Balsfjord. Der tilbrakte han som 12 åring en vår sammen med faren, før faren plutselig forsvant – og aldri mer dukket opp.

Faren var en kjent motstandsmann, fluefisker og vagabond, som etter krigen slet med depresjoner – og var stadig på flukt fra noe , som ingen visste hva var.

Roman handler om hvordan Alfred Benjaminsen prøver å finne ut hva som skjedde på 50-tallet, da faren forsvant. Han søker også etter årsaken til flukten, hvilken rolle faren egentlig spilte under krigen.

Handlingen utspiller seg på to tidsplan, det han minnes fra han var 12 år – og det han opplever i fortalt tid. Strukturen er klar, men faktisk skjer det lite i forhold til den oppgaven han har gitt seg. To gamle kamerater av faren lever fremdeles da han kommer tilbake, men han får ikke snakket med dem før de dør . Det er tydelig at han vegrer seg for å sette i gang etterforskingen. Først mot slutten av romanen får han en samtale med samen som samarbeidet med faren under krigen.

I stedet gjenopptar han tilværelsen som friluftsmenneske, fisker, vandrer og skigåer, og nyter den enkle tilværelsen i hytta. Brynjulf Bjørklid gjør naturopplevelsene og friluftslivet til en svært viktig del av romanen, og her skriver han engasjert, med presise skildringer og ferske bilder.

Han gjenskaper guttedagene og beskriver bygdemiljøet levende og godt. Også i forhold til krigen er det etterkrigstid og kaldkrigsstemning som holder liv i ryktene, antydningene og tausheten omkring faren. Miljøskildringa bidrar til å skape spenning om faren og bragdene hans under krigen.

En kjærlighetshistorie får også plass i romanen på 170 sider. Han utvikler et forhold til Brahma, som har fått oppholdstillatelse etter to år i kirkeasyl. De er gode turkamerater, og vennskapet skildres enkelt, uproblematisk – og litt overflatisk.

Miljøskildringa er bedre enn personskildringa. Selv om vi til slutt aner hvorfor Benjaminsen søker og samtidig vegrer seg for å finne ut sannheten om faren, blir vi lite kjent med hovedpersonen gjennom romanen. Både han og faren ender mer som typer enn som personligheter.

Bjørklid prøver å lage en spenningsroman om sønnen som oppklarer mysteriet med farens forsvinning og hva som hendte i krigen. Det lykkes han ikke helt med. Derimot har han lager en fin liten bok om gleden ved å ferdes i naturen. Han har et ganske lyriske språk – noe tittelen ” Noen som gråter i tjernet” er et eksempel på.

Artikkeltags