Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3Ikke blant de beste

Artikkelen er over 16 år gammel

EVA STRANDBU Roman, 179 sider Nordnorsk Forlag, 2004

Evelyn og de grønne er en erindringsroman fortalt gjennom en fireårings øyne. Evelyn bor i Talvik i Finnmark og forteller om sine opplevelser under krigsårene, med tyskerne; «de grønne», med hverdagsliv og evakuering. Vi kan følge Evelyn og familien i Talvik i deres gjøremål, samtidig som de hele tiden er under beleiring og det dette fører med seg av praktiske og følelsesmessige hensyn.

Forfatteren Eva Strandbu debuterer med denne boken. Boken er inndelt i tretti kapitler. Omslaget er enkelt og godt beskrivende for tematikken i boka. Strandbu baserer deler av historien på egne erfarte opplevelser fra da hun var liten. Forfatteren sier selv at dette er egne minner og inntrykk, samtidig som hun gjør oppmerksom på at gestaltheten i enkeltepisoder kan være noe fragmentarisk.

Grepet med å la denne historien bli fortalt av en fireåring er ikke helt heldig.

Språket er til dels ikke typisk slik en fireåring vil fremlegge situasjoner, samtidig som at opplevelsene virker noe voksentilpasset. Med dette mener jeg at forfatterstemmen overtar for mye av historien. Som i dette eksempelet: Mamma kan ikke la være å smile av det hun ser. Blikket streifer rundt på alle de hvite mennene nede på jorda. Hun rynker brynene og stirrer på en mørk flekk i alt det hvite. Litt rart, tenker hun. Alle som går oppover, ser til høyre på den mørke flekken i snøhaugen. Merkelig!

Med tanke på at dette er fireåringens stemme som forteller, blir det noe rart at vi plutselig er inne i mammapersonens hode. Det er flere slike umotiverte hopp i perspektivet, noe som ikke virker intendert fra forfatterens side.

Første halvdel av romanen beskriver Evelyns forhold til det som foregår rundt huset der de bor og hennes tanker omkring det som skjer med de grønne. Hun får sukkertøy, Bong-bong, og strever med å skjønne hvorfor hun ikke kan ta imot dette. Hun lærer ord som uniform, radio og London, uten å vite hva dette betyr. Noe som vi for øvrig blir fortalt om og om igjen. Nærbeskrivelsene av Evelyns slektninger er gjenkjennelige og her glimter også en og annen god historie gjennom. Som når Møbius, en av de grønne, glemmer å lukke porten som han alltid gjør på vei over jordet, roper Evelyn etter å ha hørt murring fra familien sin: Lilletysker, lukk igjen porten!

I romanens siste halvdel er det høyere temperatur med blant annet evakueringen. Her virker det som forfatteren har et større felt å bevege seg i. Denne delen virker også mer troverdig med tanke på hva en fireåring kunne få med seg av tanker og resonnement. En kostelig episode fortelles i kapittelet På potta. Tyskerne romsterer i huset etter radio og kommer inn på kjøkkenet hvor Evelyn sitter på potta; Jeg husker at mamma ikke liker at jeg sitter på potte når det kommer fremmede, så jeg reiser meg opp, peker på innholdet i potta og sier: -Må unnskylde.

Romanen er tilegnet barn i alle aldre, men fremstår som en slags hybrid mellom en litterær roman og godnatthistorier fortalt fra generasjon til generasjon. Historiene har vi hørt før og selv om vi ikke har vondt av å høre mer om dette, blir denne boken for ufullstendig og lite gjennomarbeidet både språklig og fortellermessig til at den kan legges blant de beste i sitt slag.