Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 3Historisk Paris-krim

Artikkelen er over 13 år gammel

Jorun Thørrings tredje krim er tidvis spennende og overraskende, men mangler dybden til de to første.

I fjorårets bok, «Glassdukkene», introduserte hun en uvanlig helt i alenefaren Aslak Eira og noen interessante momenter av samfunnskritikk – for eksempel kvalitetssikring i helsevesenet og unge jenters selveksponering på internett. Tromsø-lesere kunne dessuten nyte gode lokalmiljø-skildringer av et tidligere bysbarn.

Thørring er fra Tromsø, men bor nå i Trondheim. Før Tromsø-boka igjen debuterte hun dristig med «Skyggemannen» (2005), med handling i Paris og opprinnelig norske Orla Os i hovedrollen. Ikke bare lykkes hun i å skildre Paris troverdig uten at det virker påklistret ”eksotisk”, men her tilførte hun også historien en ekstra dimensjon ved å skifte på jeger- og bytte-rollene ettersom morderen kommer etter henne.

I «Tarantellen», hvor vi igjen møter Orla Os i Paris, er dimensjonen heller historisk. I nåtidens Paris forsvinner et medlem av byens mektige Tesson-familie sporløst. I bilen hans finner de liket av en ung, ukjent kvinne. Hvem er hun, og hvem har drept henne? Sakte avdekker Os og hennes kolleger i Paris-politiet et komplisert nett av tråder som går helt tilbake til da familiens overhode Marc Tesson måtte flykte fra kuppmakere i Algerie førti år tidligere. I begynnelsen av boka skiftes stadig tidsperspektivet mellom Paris 2000 og Algerie 1961.

Jorun Thørring skriver som før lett, direkte og økonomisk, men også med et godt øye for detaljer. Algerie, Paris, Os sjøl, og hennes franske kolleger er fint skildret. Likevel skal det ikke underslås at klisjeene sitter løst, eksempelvis ser man utallige scener med en karakter som «kjemper med seg selv”» før en hemmelighet røpes. Noen ganger lar hun også disse karakterene komme med lange oppsummeringer av fortida eller dyptgående og tildels intime karakteristikker av seg sjøl til en person de nettopp har møtt. Det gjør forfatterens jobb enklere, men er ikke spesielt troverdig.

Det tar litt tid å legge disse tingene til side, men etter hvert som flere mord finner sted og jakten på morderen intensiveres lar man seg involvere i intrigen. Thørring har et godt grep om dramaturgi, og det er jo det viktigste i en krimroman! Som i den forrige boka er et par av blindsporene Thørring legger ut for åpenbare, men det er også rom for spennende og overraskende vrier. Det er imidlertid ingen dypere klangbunn i boka, sjøl om handlinga har samfunnsmessige momenter som kunne vært bygd ut til å bli mer enn bare spenning. I tråd med de mange kulinariske referensene i boka: «Tarantellen» har en smak som vokser og blir bedre jo mer du leser. Mot slutten er den veldig god. Men den har ikke mer substans enn en pariserloff.