Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 6Historier om stille desperasjon

Artikkelen er over 15 år gammel

Kanadiske Alice Munro trekkes ofte frem som vår tids største novellist og en nobelpriskandidat, og ei ny samling er ei høytidsstund for lesehungrige verden over. Rømlingen er intet unntak.

Med tolv bøker på trettiseks år er hun ikke produktiv, og bare fire er tidligere kommet på norsk, noe som bidrar til følelsen av at jeg leser noe sjeldent når jeg åpner ei Munro-bok. Nå foreligger Runaway på norsk, riktignok med en tittel som ikke ivaretar tvetydigheten fra originalen. «Runaway» kan også være et adjektiv for noe(n) som er utenfor kontroll, som har løpt løpsk. Det er et viktig poeng, for boka består av syv portretter av kvinneskikkelser som alle strever med å beholde kontrollen i livet sitt. Munro omskriver her Thoreaus kjente sitat litt: de fleste kvinner lever sine liv i stille desperasjon.

Tre av novellene dreier seg om Juliet. I «Sammentreff» møter hun tilfeldigvis mannen i sitt liv på et tog, en absurditet i hennes til da nøye planlagte liv. I neste novelle er hun nybakt mor og på besøk hos foreldrene sine, en sylskarp og opprørende historie om hvordan en kan miste de fleste illusjoner om sine foreldre når man sjøl er blitt voksen. Så møter vi henne igjen som vellykket TV-personlighet med ei datter som velger å forsvinne ut av livet hennes i den smertelig sterke novella «Stillhet».

Dette er hjertet i boka, tre historier av det slaget som etterlater deg helt nummen etterpå, følelsesmessig utlada. Men de er ramma inn av andre gode historier. Tittelnovella er riktignok ikke blant de sterkeste, heller ikke den utradisjonelle kjærlighetshistorien «Lidenskap». Derimot vil jeg trekke frem «Vår skyld».

Hovedpersonen her er den unge jenta Lauren, som nettopp har flyttet til en småby der hun er utafor fordi hun kan uttale «L'Anse aux Meadows» og har lest «Ringenes Herre». Hun utvikler et slags vennskap med hotellresepsjonisten Delphine, en frittalende synser og oppmerksom lytter for den følsomme Lauren. Men via uventede avsløringer typiske for Munro blir dette en rystende historie om voksne som legger en altfor stor byrde på unge skuldrer. Hippieforeldrene hennes er hensynsløst frilynte og tvinger henne til å ta stilling til ting hun burde slippe, og Delphine er like egoistisk ut fra egne motiver.

Men Munros historier er ikke rystende på grunn av litterære sjokkeffekter. Tvert imot er de lavmælte og prosaisk detaljerte, i kontrast til de ofte skjebnetunge og dramatiske hendelsene som omtales, gjerne gjennom et helt kvinneliv. Nei, novellene er rystende i sin psykologiske klarhet og følelsesmessige dybde.

På et vis klarer Alice Munro å skrive noveller som er så vidtrekkende og sterke at hver novelle er som en roman å regne. Som en meget god roman som sitter i kroppen lenge etter siste side er lest.