Havet, døden og kaffekjelen

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Om å kunne se det store i det små

DEL

Olava Bidtnes’ andre utgivelse tenke på kva havet heiter ein regnfull dag er en diktsamling med episke trekk. Formen er helt klart lyrisk. Korte setninger, få ord, lavmælt og lydmalende, kontrasterende lyder, lyriske motiv som binder diktene sammen. Det handler om de store sentrallyriske tema: døden og kjærligheten. Men i denne samlingen er havet byttet ut med regnet og de enslige regndråper. Formen er lyrisk, tematikken er lyrisk, men Bidtnes legger også ut episke tråder. Samlingen er organisert i tre deler, nøkternt titulert som I, II og III. Den første delen er optimistisk, lett og levende forelsket. Den andre delen er ensomt sørgende, angstfylt, etterlatt i døden. Den tredje delen er mer sammensatt. Og det er her Bidtnes lar fortellingen binde poesien sammen. Diktsamlingens tre deler kan leses som en livshistorie, en kjærlighetshistorie, mellom to mennesker, der den ene forsvinner mellom del en og del to, dør, og diktets sansende jeg blir igjen, sørger, kjemper, erfarer og finner måter å leve videre på. ”all motgang skal samle seg i eit hòl / implodere / omdannast til ein einaste glitrande drope / og morgonen skal brette ut midtsida med godt nytt”.

Samlingen er bundet sammen av vann: regndråper og tårer. Enslige regndråper som henger fast utenpå en tekopp, blir et bilde på den sørgendes ensomme virkelighet. ”skodda legg verda i bløyt / grått ligg berre ein t framfor gråten”. Regnet og fuktigheten binder diktene sammen, både konkret og tematisk. Samlingens sansende jeg finner mening i regnet, i vannet, det forbinder hennes opplevelser og det forbinder henne og han hun har mistet. tenke på kva havet heiter ein regnfull dag er en vemodig og lengtende samling, men vi kan også finne håp, glimmer av gull i alt det svarte. Bidtnes er flink til å fange det store i det lille gjennom ordene, til å formidle mening og sammenheng gjennom brudd og sorg. Bidtnes viser oss det poetisk flytende, det tilnærmet utlilgjengelige, i konkrete, sanselige beskrivelser. Vi kan finne poesi overalt, ikke bare i de tradisjonelle, voldsomme temaene som havet og døden. ”du ristar brødet fordi han likar lukta / tek opp eit dikt om bringebær frå frysaren”.

Diktsamlingen fungerer godt. Tekstene verken skuffer meg eller gir meg den helt store leseropplevelsen. Men de øyeblikkene der Bidtnes er konkret poetisk, der hun viser oss hvordan lyrikken, litteraturen og kunsten kan ligge gjemt i hverdagens bringebærsyltetøy, biter seg fast i meg. Og i dette tilfellet sier jeg meg enig med den store Dag Solstad: hvorfor skal vi gi kaffekjelen vinger? Kaffekjelen er nok i seg selv, som seg selv. Vi trenger ikke forvrenge, tolke og forstå. Som Bidtnes’ frosne bringbær.

Artikkeltags