Frodig fortelling

Foto: Tove Myhre

Foto: Tove Myhre

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

To groteske hendelser innleder Malvin Skulbrus roman om bygdesamfunnet Jorda.

DEL

Grisen som setter hodet fast i gjerdet, røsker hodet av seg, trør i hel høns og stanger blindt i veggen – før folk får avlivet han. Og den enorme reaksjonen på at Ene åpner seg mot havet og onanerer mot bølgene: «Kunne det være djevelen som var laus?»

Det er en burlesk historie Skulbru forteller om den lille kystbygda. Persongalleriet har fått flere utnavn enn du finner i ei vanlig nordnorsk bygd: Kasus, Gregor i Genova, Blue Master, Kanetta, Søskenbarnkjerringa og Ol-Nilsa-kjerringa. Til og med ho Vanna i Vågen bli nevnt.

Bygdedyret blir ikke nevnt ved navn, men det regjerer vilt i miljøskildringa til Malvin Skulbru. Alle vokter på alle, ingen unner naboen noe godt og sladder er den sosiale omgangsformen. Små avvik fra akseptert sosial kode blir skandaler som folk dyrker med skadefryd. Et skinnhellig skall av kristentro holder folk nede og skaper frykt. Strukturen er Jante-samfunnet, med saftige og humoristisk overdrivelser.

Ene er outsideren i dette samfunnet. Han er det gode mennesket, som skriver dikt, lever med og av naturen. Hans liv blir kontrasten til bygdelivet, og Ene er forfatterens norm. Når Kaspara Khal, loddselgersken med kosakktoner i blodet, kommer til bygda, begynner ting å skje. Sammen, og med hjelp av noen flere, arrangerer de konsert og dans og lar folket oppleve livsglede – for en stakket stund.

Skildringa av Ene og Kaspara og forholdet mellom dem er det beste i boka. De er begge annerledes, men varsomt avdekker Skulbru to fine personligheter. De har vilje til å bekjempe bygdedyret, og de har en felles utferdslengsel. Kaspara fordi hun er av vandrerfolk, og Ene som søker eget opphav.

Resten av persongalleriet er stort sett karikaturer. Malvin Skulbru veksler i språkform: dialekt i replikkene, bokmål ellers, og ganske konservativt språk i skildringene. Han bruker mye scenisk framstilling, en god del skildring og så de små diktene til Ene. Diktene kan romme små stemninger eller refleksjoner. Formspråket understreker det frodige i fortellingen.

Har Skulbru brukt bygdenavnet Jorda fordi han mener skildringa av kystsamfunnet er en allegori på verden i dag. Ut fra en underliggende tanke: «Er det rart at det er krig i verden når naboer ikke kan leve i fred?» Jeg synes bygdenavnet er vel pompøst, og assosiasjonen til allegorien uheldig.

Skulbrus roman er uansett en fornøyelig fortelling.

Artikkeltags