Frodig folkelivsskildring

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Både innhold og språkføring gir meg assosiasjoner til Knut Hamsun og Karl Erik Harr.

DEL

Årets roman er en frittstående fortsettelse av Lengselen år, som kom ut i 2004. Frank A. Jenssen henter fortsatt stoff fra Kjøpsvik, selv om stedet i fiksjonen heter Seljenes. I denne romanen er handlinga lagt til 30-åra og krigen.

Det er først og fremst en kollektiv roman om et ensidig industrisamfunn på Nordlandskysten, der alle er avhengig av sementfabrikken. Bygdesamfunnet rammes av stans i produksjonen og permitteringer i de harde 30 åra, og under krigen okkuperer tyskerne både fabrikken og det meste av bygda. Det er et klassesamfunn med klart skille mellom direktøren, ingeniørene og lensmannen i det øvre sjikt og de fagorganiserte arbeidere; og samene nederst på rangstigen. Det som er spesielt i Seljenes er at prestene solidariserer seg med samene og arbeiderne, og er så uortodoks og kritisk til øvrigheten at biskop og lensmann prøver å kvitte seg med han.

Presten Arthur Sander og smeden og fagforeningsleder Einar Berg er sentrale skikkelser i romanen. I den grad vi kan kalle Snøen er aldri hvit en psykologisk roman, er de to hovedpersonene. Vi følger utviklingen deres, mens det øvrige persongalleriet er mer typer. Selv om Magda, Einars lidenskapelige kone, spiller en viktig rolle i forholdet mellom de to – og i sitt forhold til begge.

Sander er en raus prest med stort hjerterom. Alle samer som trenger ly, får overnatte i prestegården. Han er et naturmenneske og oppdrar sønnen som kommer nordover fra mora i Oslo, til jeger og naturelsker. Sander er glad i folket, og når biskopen vil kvitte seg med han, stiller bygdefolket opp for sin prest.

Einar Berg er leder i Seljenes Arbeidermannsforening og en drivkraft i bygginga av Folkets Hus. Han drar på Industrikonferanse i Oslo, og blir utsatt for kvinnelige forføringskunstner på hjemturen. Direktørens sekretær bli med barn, og fagforeningslederen trues med farskapssak.

Frank A. Jenssen lager en frodig folkelivsskildring. Forfatterholdninga er klar og synsvinkelen og sympatien ligger hos samene, arbeidsfolket og presten. Men samtidig synes jeg Jensen bekrefter og forsterker myter om nordlendingen. Einar Berg reiser til Oslo, kommer hjem og snakker søring. Presten er ikke bare raus, han er lidenskapelig og far til flere barn enn sønnen Espen. Han Stygg-Johan og Litj-Jakob sloss seg ut av konflikter. Samene er skitne og overtroiske. Og ekspeditøren overvåker alt som skjer i bygda, og sprer både sant og usant.

Både innhold og språkføring gir meg assosiasjoner til Knut Hamsun og Karl Erik Harr. Både naturskildringene og personportrettene minner om August-bøkene til Hamsun. Språktonen likner på radiokåseriene til Harr, selv om Jenssen har mindre patos. Forfatteren har jo selv vært aktiv naturkåsør en årrekke, og særlig naturskildringene i boka preges av kåserisjangeren.

En frodig folkelivsskildring er det blitt, selv om både Saltbingen og Lengselens år ga mer innsikt og opplevelse av menneskers kår på Nordlandskysten enn denne romanen.

Artikkeltags