Festivalen som utvider verden

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

I en verden med fare for konflikter handler det om å utvikle fredelige møteplasser for ulike kulturer.

DEL

I Kåfjord har unge ildsjeler maktet noe enestående.

«Vår verden er blitt større gjennom Riddu Riddu», sier en av ildsjelene bak festivalen, Henrik Olsen, i en morsom fototekst der han er avbildet sammen med en afrikansk musiker. Men sannelig, verden er også blitt større gjennom en musikkfestival som samler både urfolk og andre fra mange land noen hektiske sommerdøgn i Olmmáivággi/Manndalen.

Det er den mangeårige lederen, Lene Hansen, som har ført pennen i en usedvanlig artig og informativ bok om denne vesle stormen på kysten. Boka bygger på en hovedoppgave fra 2007. Forfatteren har klart å redusere det akademiske språket såpass at det blir lettere tilgjengelig for leserne, og foto bidrar til å synliggjøre en festival som skapte samisk kulturhistorie. Etter striden rundt Alta-Kautokeinoutbyggingen 1979-81, er det neppe noe arrangement i Sápmi som sterkere har styrket samisk selvtillit og -bevissthet. Pågående ungdommene fra Kåfjord har stått bak, i motvind og fordommer, og vunnet fram slik at Riddu Riddu helt fortjent har fått status knutepunktfestival i Norge.

Nøkternt beskriver Lene Hansen det som hendte. Det starter med de som «vil redde verden». De kronologiske hendelsene blir noe forstyret av at forfatteren legger inn mange saksopplysninger fra politisk, kulturell og religiøs historie. Dette gjør kanskje boka litt tung å lese for den som fra før ikke har så mye kunnskap om samene. En omredigering hadde gjort seg. Men i en barbarisk tid der vi skal underholdes til dumskap, er fakta viktig. Forfatteren viser at «Ethvert sted på jorden er et sentrum, jorden er jo en kule», slik Sara Lidman sa det en gang.

Det er gledelig for den samiske samtiden at det nettopp var i et kystsamfunn at en ny ild skulle flamme opp og skape liten storm. Rett nok var det noen som mente «Riddu Riddu ødelegger kulturen vår» (s. 53-55), men alle som har gått egne veger, vil møte misunnelse og frykt. Forfatteren skildrer dette uten sentimentalitet.

Festival-Nord-Norge har med dette fått sin første bok, og det passer inn i den pionerånd som Lene Hansen, Henrik Olsen og de andre har stått for. Bidraget utgitt av MARGbok har også regnskapsoversikt og fakta fra 1991-2004. Talende og skarpe foto, redigert av Ola Røe, løfter bokas kvalitet. Den er også en hilsen til Kåfjords befolkning og til voksne politikere som skjønte verdien av å forsvare og utvikle den samiske kulturen. Lene Hansen peker på hvor viktig det har vært å få med lokalbefolkninga, folk med stor praktisk kompetanse. Eller som hun skriver: «Riddu Riddu er på den måten en arena der unge lærer eldre og eldre lærer unge i et gjensidig avhengighetsforhold.» (s. 81)

Storm på kysten er et stykke samisk kulturhistorie. Boka vil kunne vekke interesse ute i verden der en bruker kunst- og kulturfestivalen som broer og møtesteder for å forebygge motsetninger. En engelsk, russisk og samisk oppsummering gir Storm på kysten et internasjonalt tilsnitt. Hvorfor ikke satse på en ren samisk utgave?

I 1957 utga forfatteren Idar Kristiansen sin første bok, diktsamlinga Sanger fra en tundra (Aschehoug forlag). Lene Hansen og de andre har gått den lange sti eller som IK beskriver, nesten som en prolog 34 år før det hele startet i Kåfjord:

Lang er den sti du må vandre over bergene/lang er den full av farer/full av mørke og dyr med onde øyne/og skarpe stener -

men jeg som venter deg på stranden/ved foten av et stort fjell uten stemme/uten ansikt/jeg vet at du kommer –

Artikkeltags