Fargerikt, men ujevnt


POP JULEGAVE?  Boka om Buktas fem første år, deriblant om legenden Iggy Pops Tromsø-besøk, er underholdende, om enn ujevn, mener anmelder Rune Blix Hagen..

POP JULEGAVE? Boka om Buktas fem første år, deriblant om legenden Iggy Pops Tromsø-besøk, er underholdende, om enn ujevn, mener anmelder Rune Blix Hagen..

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

«Snart er scenen tatt ned, alle sperringer fjernet og all søpla plukket opp. Ikke et plastberger skal glemmes, ikke et spor av Krohn skal ligge igjen».

DEL

Slik skriver Lasse Jangås mot slutten i sin skildring av et av de viktigste kulturarrangementene i Tromsø de siste årene. Fra Nordlys kjenner vi Jangås som kulturredaktør med en usedvanlig god penn. Hans turnering av språket med treffende, overraskende og presise setninger slår ut i full blomst i boka om Buktafestivalen. Framstillingen er blitt både underholdende og engasjerende takket være språklig eleganse. Innholdet når imidlertid ikke helt opp til samme nivå.

Buktaboka vil utvilsom bli en populær lokal julegave i år. Derfor kan det være på sin plass å kort gjøre rede for hva kjøpere og lesere har i vente. Festivalsjef gjennom de fem årene, Robert Dyrnes, skriver forordet. Han blir også en slags gjennomgangsfigur i de påfølgende 11 delene. Kapitlene handler veldig mye om organisasjonen rundt Buktafestivalen, enkelte artistportretter, spesielle episoder og en hel rekke mer eller mindre morsomme kuriositeter. Boka avsluttes med en kjærkommen faktadel over hvert enkelt år. Her listes det ikke bare opp henimot 100 artister og band, men man har sågar tatt med væroversikt og ølpriser. Jangås er ikke alene om ansvaret. Hele boka er rikt illustrert med et par hundre fargefoto tatt av ulike fotografer – jeg skal nøye med å gi stor honnør til Jarl-Stian Olsen for det ultratøffe situasjonsportrettet av Lemmy på side 78.

«Bukta – 5 år med rock» er ingen kronologisk historiefortelling om festivalens enkelte år og utviklingsretning. Den må derimot betegnes som en stemningsrapport og reportasje der Jangås tar 2008-festivalen som utgangspunkt for formidling av inntrykk og dokumentasjon. Gjennom intervjuer, observasjoner og lette kommentarer får vi så enkelte tilbakeblikk til tidligere år. Innflettingen av tidligere konserter og festivalbegivenheter er ikke bestandig vellykket. Ofte er det faktisk et problem å finne ut av hva forfatteren viser til. Bildene og faktadelen har mer om de fire første festivalårene enn selve brødteksten. Eksempelvis er festivalen i 2005, med unntak av japanske The 5,6,7,8's, omtrent ikke nevnt med et ord til tross for kjempekonserter fra band som finske 22 Pistepirkko og svenske The Soundtrack of Our Lives.

Jangås er en utmerket språklig formidler av inntrykk og stemninger, mens det skorter noe på meninger, skarpe kommentarer og kritisk distanse. Gjennom glimrende skildringer og beskrivelser av enkelte artister (bl.a. Sivert Høyem, Patti Smith og Iggy Pop), ildsjelene og de mange frivillige bak arrangementet, er boka først og fremst en velfortjent hyllest til Buktafestivalen og Tromsørockens redningsmann Robert Dyrnes.

For meg ble boka underholdende lesning, men framsto samtidig som uferdig og til tider noe rotete. Jeg skulle gjerne ha hatt mer artist- og konsertrelatert stoff, omtaler av det sammensatte, unike publikumssamholdet og større fokus på festivalprofilen. Riktignok slipper unge Holstad til på side 86 med en kommentar om at arrangørene står ved et veiskille når det gjelder rockeprofilen. Utsagnet blir dessverre hengende i løse luften.

I en gjennomgang av årets Buktafestival på nettstedet groove.no skriver Magne Johnsen: «? til tross for mange fine konserter og suveren stemning er det snev av konservatisme over deler av bookingen, for når det gjelder blant annet ny og frisk indie henger ikke festivalen med i svingene. Dessuten MÅ gjengangere som DumDum Boys få være i fred nå!».

Kanskje får vi større søkelys på slike forhold mot slutten av 2013 – etter 10 år med Buktafestivalen? Og da bør man finne andre utgivere enn festivalarrangørene selv. «Bukta – 5 år med rock» har mer kvaliteter som ei minne- og skrytebok, enn som perspektivfull historieskrivning.

Artikkeltags