En virkelig grusom historie

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Endelig ei skjønnlitterær bok som tegner det store bildet av hekseprosessene i Nord-Norge.

DEL

Året er 1599. Åtte fregatter stevner ut fra København og setter kurs nordover langs norskekysten. Om bord på det største av krigsskipene, «Victor», er kong Christian IV kaptein. Danskekongen er på tokt for å vise muskler i den del av sitt territorium som anses for å være «det farligste stedet på jorden». Et gudsforlatt farvann som på datidas sjøkart domineres av glefsende uhyrer som sluker skip og mannskap. For mellom ekspansive svensker, briter og russere samt pirater fra ulike nasjoner, lurer en enda sterkere trussel. Selveste Satan herjer i nordområdene. Og han har alliert seg med utskudd i lokalbefolkninga.

Endelig ei skjønnlitterær bok som tegner det store bildet av hekseprosessene i Nord-Norge og omsetter nyere tids forskning til levende fortelling. Forfatter Ross Kolby tar tak i et stoff som skriker etter å bli dramatisert, for ikke å si filmatisert. Forfatteren har i intervjuer fortalt hvordan han ble inspirert av en aviskronikk av en av landets fremste hekseforskere, Rune Hagen ved Universitetet i Tromsø. Det skjedde da han leste den – av alle steder – på et hotellrom i California. Kanskje var det nærheten til Hollywood som fikk nordmannen til å kaste seg over stoffet og i løpet av noen timer lage risset til det som seinere er utviklet til både filmmanus og roman.

Kolby, som også er kunstmaler, har skrevet ei bok som gir flust av fantastiske bilder. Det er som om filmlerretet folder seg ut bak beskrivelsene av overdådig luksus i kongelige gemakker, storslått nordnorsk natur og ikke minst hekseprosessenes fryktinngytende fangehull og rettersteder.

Kolby spinner sin historie rundt en virkelig ekspedisjon som danskekongen gjorde til Troms og Finnmark. Flere hendelser er klippet direkte ut av historiebøkene.

De to hovedpersonene er oppdiktet; kongens lojale venn, sekretær og maler, Henrik Borkhardt, og Maren Paulsdatter, en temperamentsfull kvinne av samisk slekt med helt spesielle evner. Vakker er hun også. Og selvsagt lukter man lunta, for ikke å si bålrøyken, lenge før de danske fregattene salutterer i Lyngenfjorden. En ugrei romanse med tragisk utfall ligger i lufta.

Det kan minne om oppskrifta til en overfladisk seriebok. Men «Flammer» lodder dypere. Om plott og intriger ble skissert i rekordfart, har Ross Kolby seinere brukt år på research og fordypning i historiske kilder. Uanstrengt skildrer han datidas skipsfart, moter og matvaner, kongelig etikette, byggeskikk, sjamanritualer og urtemedisin. Det mangler heller ikke på autentiske detaljer om det danske regimets groteske metoder for «pinefulle avhør» av mistenkte trollfolk.

Grepet med å krype inn i hodet på hovedpersonen Henrik Borkhardt og gjengi hans tanker og opplevelser som dagboknotater, bidrar også til troverdighet rundt en godt sammenskrudd historie. Persongalleriet er stort og interessant nok til å gi nerve og spenning rundt handlingas forutsigbare hovedtrekk.

Det er i Lyngen, på det oppdiktede stedet Sennvik (inspirert av Koppangen) det meste av handlinga foregår og når sitt apokalyptiske klimaks. Ross Kolby har selv slekt i Lyngen. Her fant han et landskap som kler historia.

Kolby er både maler og forfatter. Før denne romanen har han paradoksalt nok kun skrevet bøker for barn. Men Maren Paulsdatter har lite til felles med Pulverheksa og Madam Mim. «Flammer» er den ufattelig brutale historia som moderne tiders sopelimer har visket ut. Boka bidrar til forståelsen av hvorfor så mange hekser (nær 100) ble brent på bål nettopp i Nord-Norge – den siste i Troms i 1695. Den forklarer drivkreftene bak hekseprosessene i religion, vitenskap og politikk.

«Flammer» fortjener å bli film. Jeg sitter med en følelse av å ha sett den allerede.

Artikkeltags