Terningkast 5: Dystert og drømmeaktig

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Tredje novellesamling fra Bjarte Breteig er en usedvanlig dyster og dunkel affære – på godt og vondt.

DEL

Bjarte Breteig imponerte stort med debuten Fantomsmerter (1998), og høstet også mange lovord for oppfølgeren Surrogater (2000). Så har det vært stille lenge før vi nå altså har tredje bok i hende. Den inneholder sju korte noveller som kretser rundt beslektede motiver og emner.

Ytre sett står hverdagslige hendelser i fokus, for eksempel en togreise, en fest, eller et foreldremøte. De har imidlertid også det til felles at de er situasjoner som fort kan åpnes for eksistensielle spørsmål. Breteig skriver innenfor den klassiske knappe novelleformen, men samtidig er det en stadig uro og tvetydighet i tekstene som gir dem et drømmeaktig preg.

I den første novella, for eksempel, skal hovedpersonen reise med tog til Sverige for å behandles for en truende sykdom. Han møter en skolekamerat han ikke husker, en sentral hendelse fra barndommen gjenfortelles, og når toget kommer frem er skolekameraten forsvunnet. Var dette et realistisk portrett av en påtrengende person, eller et påtrengende og urovekkende tegn som hovedpersonen har innbilt seg? I andre tekster er det ikke så fremtredende, men de fleste har elementer av underliggjøring, elementer som får en til å stille spørsmål ved ting en normalt tar for gitt.

Et annet sentralt motiv er makt. Hva er makt, hvordan utøves makt, og er det et entydig forhold mellom den som har det og den andre? Dette behandles mest eksplisitt og rystende i «Nå løper du», hvor jeg-fortelleren ydmyker samboeren sin på det groveste – noe som forsterkes av at hennes foreldre ikke ser ut til å merke noe til hva som egentlig foregår i kjellerleiligheta under dem.

I «Jørgen», hvor hovedpersonen har kommet til hjembyen for å gå i en skolekamerats begravelse, men ender opp med øl og pølser på stranda med to 17-årige jenter, skildres et kjølig distansert seksuelt spill hvor det slett ikke er klart hvem som har makta.

Til slutt, i den siste novella, er hovedpersonen en kvinne som blir vitne til at hennes dødssyke mann blir frelst av en lavmælt, men intens vekkelsespredikant. Også her problematiseres begrepet makt, og en kan spørre seg om hvordan makten er fordelt i dette eksistensielle trekantforholdet.

Det kan innvendes at novellene blir i meste laget gåtefulle, med en knapphet og tvetydighet så fremtredende at den blir en hindring – hva ligger egentlig bak all denne dunkle uroen? Likevel, i det store og hele går det an å forsere den. Belønningen er stor leseglede og langvarig ettertanke.

Artikkeltags