Terningkast 5: Dyptpløyende om forfatterkallet

Av
Artikkelen er over 13 år gammel

Hanne Ørstavik ber oss «se at det rommet en roman åpner er et mulig rom for alle. At når det rommet først er skrevet opp, så er det noe alle kan bruke. Både sårbarheten og styrken i det. Hvis vi vil og tør og kan.»

DEL

Kallet – romanen handler om en ung kvinnelig forfatter som prøver å skrive en roman om farmora som dro til Kina som misjonær i 1920-årene, - uten få til fortellingen. I stedet blir vi delaktig i selve skriveprosessen; hvordan hun kjemper for å uttrykke romanens kjerne – med et dokumentarisk stoff og i en vanskelig livssituasjon.

Hun er nyskilt og har flyttet inn i en liten leilighet sammen med datteren. Dette er ramma, men det hennes oppbrudd, kamp og intense litterære skapervilje som fyller roman-rommet. En kvinnelig journalist, som prøver å lage et forfatterportrett, er til stede hele tida. Mye av forfatterens dialog og indre monolog er forsøk på å forklare hva og hvorfor hun skriver. «det er det som er det fantastiske og det fortvilte med å skrive, sier jeg. At romanen bli det du har rom til. Det betyr ikke at det ikke foreligger en tekst, sier jeg. Det betyr ikke at alle måter å lese den på er like gyldige. Nei, det er ikke det jeg mener. Men det den kan få bli, få være, det er det opp til leseren å leve, i teksten, med teksten. Skjønner du?»

Forfatteren som har gitt ut flere bøker, føler seg ofte misforstått: «Det jeg trodde sto der og lyste, var det som om ingen så. Og det der for meg var som gjennomsiktig vann, mente de var for grumsete». Selv om romanens forfatter er en fiktiv person, gir samtalen med journalisten Hanne Ørstavik en mulighet til å utforske sitt eget litterære ståsted. Samtalen mellom dem er mye taushet, mens forfatteren utvikler en indre monolog som nakent og ærlig prøver å forstå hennes egen språklige intensitet og litterære uttrykk.

Romanen ligger nær det biografiske, om det er den fiktive forfatteren eller Ørstavik som taler i teksten: «Og det er ikke den biografiske ene meg selv jeg søker, nei, jeg slipper det biografiske, slipper meg selv og kan lete i det som bare er være, er. Som bare er lete søke rope kalle. Si: Hvor er du og være i denne ropingen, være i det å rope det.»

Kallet – romanen er handler både om litterær produksjon og om forfatterens egosentrisitet. Ørstavik virker grunnleggende ærlig i sitt forsøk på å forstå og uttrykke både sterke negative følelser, lidenskap og hensynsløshet. Hun har et språk som søker og søker, også det ordløse – bakenfor ordene. Sitatene overfor viser skrivemåten hennes.

Det er en komplisert og alvorlig roman. Historien om farmora blir påbegynt, men ikke avsluttet. Hun får bare en slags symbolfunksjon, som kvinnen ved vinduet, som også avspeiler forfatteren. Etter hvert blir det mer snakk om dikterkall enn misjonærkall. Familien har funksjon som bakgrunn, ikke en gang dattera får noen plass i roman-rommet. Der er bare forfatteren, med journalisten ganske taus og skyggen av farmora.

Det er en søkende og dyptpløyende roman om selve skriveprosessen. Eller som Ørstavik skriver, med både forfatterens og misjonærens språk: «At ordene ikke bare viser meg Sandheden, men at de tar meg i haanden og leder meg fram».

Artikkeltags