Dimt lys over skrint liv

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Å skildre to generasjoners liv i en snau hundresiders roman, er i seg selv en prestasjon.

DEL

Det makter faktisk Tove Myhre i sin debutroman Tivolireise.

Og den gjør inntrykk. Hun skildrer i impresjonistisk stil vitale glimt av to, muligens tre generasjoners kvinneliv.

Handlingen er snau, skåret ned til en episk beingrind der bare punktnedslag gir leseren holdepunkter for å skape den historien som forfatteren byr oss.

Vi møter to navngitte kvinner. Den ene er Sigrid, mor til den som gradvis bygges opp som sentralskikkelsen i Tivolireise, Lovise. Så mot slutten av beretningen møter vi datter av Lovise, hun som skriver morens historie.

Det er en vond krønike vi blir kjent med. Kvinnenes liv er skrint og preget av savn og ensomhet, lengsel, skam og sorg. Sigrid føder barnet og levner ungen i babykurven på bygdeprestens trapp for først siden å ta omsorg for den lille, jentebarnet Lovise. Faren er den anonyme løsarbeideren som får tilfeldig jobb på det omreisende tivoliet. Ham har Lovise bare vage fornemmelser av, men vi forstår at savnet av en farsfigur preger henne for livet.

Dette fortelles som retrospektive glimt der det gradvis bygges opp et bilde av et komplisert og uforløst mor-datter-forhold, alt sett gjennom Lovises øyne. Er moren Sigrid en skikkelse preget av savn, skam og mismot, må det livet som Lovise får, sies å være minst like traurig.

I raske tidsforflytninger kaster forfatteren lys over Lovises vei videre fra ungdommelig savn og lengsel til et voksenliv i ekteskapelig tosomhet med mannen Henrik og avslutningsvis til en alderdom i åndelig svekkelse, der minner er visket bort og bare datterens forsøk på å skrive hennes historie, kan si hvordan et menneskeliv har vært.

Tivolireise er en vemodig roman, skrevet i et poetisk, renskåret og presist språk. Tove Myhre behersker den minimalistiske formen og den impresjonistiske uttrykksmåten på en måte som røper at vi har å gjøre med en prosaforfatter som nå kan høste av sin erfaring som lyriker.

Jeg opplever henne som en spennende stemme i den nye garden av løfterike nordnorske forfattere.

Artikkeltags