Det svinger av kåt Knausgård på Senja

Foto:

Av

Les anmeldelsen av Min kamp 4.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

Det skrives usedvanlig mye om Knausgård og hans Kamp-syklus nå om dagen, også usedvanlig mye dumt. Noe av det dummeste er hva min ellers normalt oppegående kollega, professor i litteraturvitenskap Arne Melberg (UiO), presterer å lire av seg over to helsider i Dagbladet nå sist lørdag, nemlig at Knausgård har valgt å kalle sine siste bøker for «romaner», blott for å komme inn under innkjøpsordninga! Kjære Arne Melberg, man kan sikkert mistenke Knausgård for mye, men ikke det.

Pinlig perspektivløst er også Melbergs utsagn om at «til slutt vet vi veldig mye om Karl Ove Knausgård. Ingenting annet.» Dette er pinlig, rett og slett fordi Knausgårds Kamp-seire kommuniserer så uendelig mye mer enn rene fakta om Knausgårds liv og levnet, blant annet rett så mye om hva det innebærer å være et søkende menneske i verden.

Man skal ikke ha lest mange sider av MK 4 før tankene uvilkårlig går til Agnar Mykle og hans Ask Burlefot, særlig slik vi kjenner unge Ask fra Lasso rundt fru Luna (1954), her er svært mye felles; oppbruddet fra hjemmet, lærergjerningen nordpå, kunstnerdrømmen, kåtskapen, den eksistensielle frustrasjonen.

MK 4 begynner med at den 18-årige KOK ankommer Langnes lufthavn, vi er i året 1987, og fra Tromsø bærer det videre med hurtigbåt til Finnsnes og med rutebuss derfra til Senja og det fiktive stedet Håfjord, en lettere omskrivning av den lille fiskerbygda Fjordgård, innerst i Øyfjorden nord på Senja.

Hit er altså unge KOK kommet for å virke som lærervikar et år, men det er ikke først og fremst lærergjerningen som rir han, men helt andre ting, noe som ikke minst opplistingen av hans favorittbøker bærer bud om, blant annet rankes disse høyt: Hvite niggere (Ambjørnsen), Jack (Lundell), On the Road (Kerouac), Lasso rundt fru Luna (Mykle, ja), Ikaros (Axel Jensen).

Til disse bøkene knytter KOK følgende kommentar: «Bøker om unge menn som ikke fant seg til rette i samfunnet, som ville ha noe mer ut av livet enn rutiner, noe mer ut av livet enn familie, kort sagt, unge menn som avskydde borgerligheten og søkte friheten. De reiste, de drakk seg fulle, de leste og de drømte om den store kjærligheten eller den store romanen. Alt de ville, ville jeg også. Alt de drømte om, drømte jeg også om.»

Med unntak av et 200-siders tilbakeblikk til gymnastiden på Sørlandet noen måneder før, foregår MK 4 nesten i sin helhet på Senja. Romanen utspiller seg riktignok på fire tidsplan – nåtidsplanet (Malmö, 2009), Senja-oppholdet (1987/88), Sørlands-flashbacket, samt en Tromsø-episode fra 1999 – men det er utvilsomt Senja-tiden som er den desidert viktigste; skolelivet på Senja, bygdefester på Senja, fotball på Senja, knulling på Senja, ja mye knulling.

Skjønt selve kjønnshandlingen som sådan er det andre som må stå for, ikke KOK, ikke fordi han ikke har lyst eller er ute av stand til å sjekke jenter, nei hans store problem er nemlig altfor tidlig utløsning, enten de heter Irene eller Ine går det for KOK bare han ligger ved siden av en jente, og dette medfører, naturlig nok, store frustrasjoner.

Den seksuelt uforløste KOK er i bunn og grunn konstant kåt på alle Senja-kvinner rundt seg, også på sine 13-årige elever, og da særlig én. I så måte noterer jeg meg at et par navn fra debutromanen Ute av verden (1998) går igjen, ikke Miriam, men et par andre –

Men hva som er «sant» eller «ikke-sant» i MK 4 er altså for meg som leser helt uinteressant, kanskje med unntak av Tromsø-episoden fra 1999, nei jeg kjenner ikke Knausgård, men jeg var med på arrangementet på Driv, jo da, også på nachspielet etterpå, så vidt jeg erindrer var også Tore Renberg og Linn Ullmann til stede.

MK 4 er til tider en svært morsom roman, ikke minst takket være Knausgårds selvironiske blikk på seg selv som ung forfatterspire på Senja, sortkledd med alpelue, sær musikksmak, gammel skrivemaskin og evinnelige ejakulasjoner. Men under denne tragikomiske overflaten ligger det imidlertid et dypt alvor, det handler om å orientere seg i verden, finne sin identitet; på mange måter er dette en dannelsesroman, ikke minst skriver Knausgård smertelig godt om forfatterdrømmene, den underliggende sårheten, den grandiose sulten etter eget ry.

Dessuten er Senja-miljøet fint skildret, den særegne lokalkoloritten (bygdefestene, ensomheten, råskapen, varmen) er godt grepet, jeg merker meg også mange poetiske og inderlige naturskildringer.

Har jeg så ingen innvendinger denne gang? Jo da, jeg irriterer meg selvsagt grønn og blå over at Knausgård konsekvent skriver «i» Finnsnes (og ikke «på» Finnsnes, som det da vitterlig heter), jeg irriterer meg også over at han i de dialektnære dialogene lar senjaværinger si «kusiner» (i stedet for «søskenbarn», som nordlendinger flest sier), flashbacket fra Senja til Sørlandet er dessuten i lengste laget (romanen mister litt fart og driv), men alt dette er bagateller, MK 4 både svinger og lukter – og nærsagt: kleber!

Den seksuelt uforløste KOK er i bunn og grunn konstant kåt på alle Senja-kvinner rundt seg

Artikkeltags