Champagnen som dovna

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Leseverdig bok.

DEL

Børge Skråmestø utviser et sikkert språk, men så har han tidligere skrevet flere fagbøker. Tårer i champagnen er en lystbetont leseropplevelse med en overflod av humor. Jeg mistenker likevel at det har vært morsommere å skrive boka enn å lese den.

Skråmestø har prestert en troverdig og spennende hovedperson i jeg-personen Morten. Morten er journalist i Dagsposten, ei tabloidavis som lever av kjendisstoff. Det er langt mellom de ekte, norske homseromanene, så selve prosjektet fortjener skryt. Miljøbeskrivelsene og personkarakteristikkene er treffende og gjenkjennelige, om enn litt karikerte. Sånn må det kanskje bli når forfatteren av Håndbok i homsing blir romanforfatter.

Boka inneholder mange kimer til konflikter, men de utløses sjelden. Som da Morten blir sendt på reportasjereise for å skrive om moras homo-motstand. På slutten av boka har han ennå ikke kommet ut av skapet for sine foreldre.

Anslagene kommer tett, men når det ikke blir mer enn nettopp anslag gjør det boka springende. Riktignok er det et grep for å skildre hovedpersonen som konfliktsky, men det virker mer som om forfatteren skyr seriøsitet og alvor.

Språket sprudler på samme måte som den stadig tilbakevendende champagnen. Kreative oppkommer av typen «det klimagassendrede ekstrem-høstværet» finnes i overflod. Karakterene er treffende skildra, med like deler sarkasme og kjærlighet. Spesielt er Jean og Gunnar troverdige og humoristiske figurer.

Dessverre holder det bare halvveis. Etter hvert som boka blir mørkere i temaet og ensomheten ikke blir kurert av champagne, mister humoren sin berettigelse. Det virker som om forfatteren har funnet et stemningsleie og en tone som han holder fast ved til tross for at den ikke lenger passer eller virker troverdig. Champagnen har dovna etter å ha blitt tilsatt for mange tårer.

Kanskje forfatteren har innsett at noe var galt, men ikke hva, og derfor har tilsatt litt fotbrekkende «action» mot slutten, uten at jeg bobler over av begeistring av den grunn. Forsøket på å samle trådene på slutten av boka gir et litt usammenhengende inntrykk og er ikke godt nok festa til resten av historien.

Alt i alt er dette ei leseverdig bok som mest sannsynlig raskt kommer på lista over bøker alle homser bør ha lest, sammen med Villskudd og Stjerneskudd av Gudmund Vindland. Skråmestø fungerer vel så bra som skjønnlitterær forfatter som faglitterær, og jeg håper Tårer i champagnen ikke blir den siste romanen hans.

Artikkeltags