Gå til sidens hovedinnhold

Britisk mester i møte med elska dødninger

Artikkelen er over 13 år gammel

Vi legger ikke dagene bak oss.

Avdøde folk vi en gang kjente godt virker inn på våre valg hver dag. Prøv å framkalle stemmen til en slik i skallen, hør hva han sier. Der har du metoden John Berger benytter i det retrospektive alderdomsverket Det er her vi møtes.

Den aldrende britiske forfatteren og kunstkritikeren gir et sjeldent reflektert og velformulert bidrag til en tradisjon som kanskje har gått vel varm i Norge de siste årene. Hovedpersonen i de ni fortellende tekstene heter John og deler forfatterens biografiske trekk. Det er John som på reiser i Europa møter for lengst avdøde folk som en gang betydde noe for ham i livet. Mest minneverdig er bokas første novelle hvor han møter sin egen mor igjen i Lisboa.

Møtet med moren har arketypiske drag som vi kan skru tilbake til Ødipus´ mammamøte – om vi gidder slike koplinger. Det er en lett og lystig tone mellom de to, men ikke uten mørke slagskygger. John tar opp samlivsbruddet mellom henne og hans egen far. Hun åpner hemmeligheter som hele livet har ligget skjult for den gamle fortelleren. Og hun snakker med et spøkelses erfaringsbakgrunn: «Jeg har lært mye siden jeg døde», sier hun til sønnen.

Den særegne dynamikken i disse tekstene skyldes at fortida melder seg i tilbakeblikk samtidig som fortelleren er til stede i et svært tydelig tegnet nåtidig landskap. De fleste tekstene har titler med geografiske referanser. Stedene skrives fram av en kunnskapsrik forteller. Det sanselige nærværet av konkrete detaljer, det kan dreie seg om fiskesorter på et marked i Lisboa, akvedukten på samme sted, eller et sjakkspill i jødekvartalet i Kraków, bringer reiselysta fram hos denne nordboeren av en leser.

Samtidig blir jeg påminnet at det å reise også er en øvelse i å se. De konkrete omgivelsene, ja, men også forbindelsen disse står i til et større, historisk rom.

Dette blir aldri så tydelig som i teksten fra Pont d Árc. Her ligger Chauvet-hula hvor man nylig oppdaget 30 000 år gamle hulemalerier. Stilt ovenfor disse, som altså er 15 000 år eldre enn de mer kjente hulemaleriene i Lascaux og Altamira, gjøres en av mange refleksjoner omkring kunstens vesen: «Det ser ut til at kunsten blir født som et føll som kan gå med det samme. Evnen til å skape kunst følger behovet for den kunsten; de kommer sammen». Slike aforistiske setninger finnes det mange av i Det er her vi møtes.

Som likevel er noe mer enn ei essayistisk reiseskildring, fordi John hele tida skriver inn sterke fortellinger og møter fra eget liv. Møtet med den avdøde moren er nevnt. I Kraków møter han en gammel mentor som satte ham på sporet av store leseropplevelser. I Islington, London, fortelles det om et forhold til ei elskerinne fra studietida. Sterkt er også fortellingen om forholdet til en far med militær erfaringsbakgrunn som aldri forsoner seg med sønnens valg av livsprosjekt.

Når denne anmeldelsen skrives, er det seint i april og likevel full snøstorm i Tromsø. Jeg er på vei ut for å slå av en prat med en for lengst avdød oldefar. – Hvordan var det, egentlig?