Brennende kulde og isnende varme

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Dikt mellom ild og frost

DEL

Mennesket vet at det skal dø. Ofte er dette brukt for å forklare hva som skiller mennesket fra dyret, nettopp vissheten om at livet tar slutt, at alle ting må dø. Dyret, apen og hunden, lever i tilsynelatende trygg uvisshet om denne uunngåelig nødvendige sortien. Men så har vi elefanten. Der myten forteller at når elefanten skal dø, går den over lange, lange strekninger for å komme til sin gravplass. Elefanten vet den skal dø. Den har et iboende, genetisk minne. Den både vet og fatter avgjørelser rundt livets siste timer. Derfor kan vi finne mange elefantkadaver og skjelett i samme huler, på samme sted. De samles, de lagres. Som i et depot. Et arsenal av sorg.

Elefantenes sorgdepot er Lene Westerås’ første diktsamling. Bokens fysiske utforming er verdt litt oppmerksomhet. Både omslaget og måten Westerås typografisk organiserer tekstene sine på, forsterker både diktenes emne og tematikk. Omslaget er hardt og kaldt, utformet av Jens K. Styve i Tank Design. Boka er fysisk kald mot håndflata. Koksgrå og flat, men en brennende te-kopp som eneste illustrasjon. Koppen er fylt av noe rødt, bevegelig, nesten levende. Tekstene i samlingen bruker også motsetningen mellom det kalde og det varme, ilden og kulden. Westerås bruker bilder som bål, is, flammer, stein, skygge, sol i sin bevegelse mot slutten. For samlingen har også en narrativ linje. Det hele starter med et minne, diktene skuer tilbake på noe som allerede har hendt, og som er avsluttet. ”Dette er hva som ble husket:” forteller diktets jeg innledningsvis. Eller kanskje det er mer korrekt å titulere diktets stemme som diktets du? For det er et lyrisk du som er den erfarende og følende instansen i tekstene. Dette du-ets inntrykk blir fortolket og videreformidlet av et jeg som skjuler seg, som er nesten usynlig. Mot slutten av samlingen kommer diktets jeg til syne, under smeltende is, i en kamp for livet.

Det kalde og det varme, jeget og du-et, er noen av dikotomiene som spiller mot hverandre. Det blir usikkert hva som er du og hva som er jeg, hva som er varme og hva som er kulde. Grensene mellom det tilsynelatende avklarte flyter inn i hverandre, og gjør hverandre utydelige. Teksten antyder at et svik har funnet sted. En engel, en frelser, har sveket og forlatt. Og i dette sviket har en visjon av sannhet og skjønnhet oppstått. I en død har noe annet oppstått. ”Ved elefantenes sorgdepot glemte du språket. Det var ikke slik du / tenkte, sa du, at du skulle glemme språket akkurat på det stedet elefantene aldri glemte. Men du glemte språket. [?] Du sovnet ved elefantenes sorgdepot og du våknet i ny ham”. Differansen mellom død og taushet, liv og språk, opphører.

Elefantenes sorgdepot er en samling det absolutt er verdt å bruke tid på. Her har jeg bare antydet noen ulike lesemåter, men tekstene inneholder flere interessante fortolkningsmuligheter. Vi kan finne et svært spennende, nesten fysisk forhold til naturen. Her er tydelig reisetema, med kart og bevegelser mot ukjente tinder. Her er tap og gevinster, kunst og kropp. Sist men ikke minst minner Westerås lyrikkdebut meg på noe av poesiens krefter. Poesi tvinger oss lesere til å stoppe opp, til å dvele ved språket. Den tvinger oss til å tørre å satse og å trå feil, til å gå tilbake for å finne mening. Og tørre å ha muligheten for å miste meningen, ikke finne betydning, som eneste sikkerhet.

Artikkeltags