Gå til sidens hovedinnhold

Terningkast 4Avslørende om vold

Artikkelen er over 13 år gammel

Dette er ingen vanlig roman, det er en fortelling fra virkeligheten eller en dokumentarroman.

Den forteller hvordan en innvandrerfamilie i Norge kan dekke lovbrudd som mishandling, incest og drap under dekke av kulturforskjeller og æresbegrepet. Historien suppleres av statistikk fra India, som dokumenterer forholdene og bekrefter at Saritas historie kan ha hendt og faktisk kan hende igjen – i Norge.

Sarita Skagnes forteller sin historie i jeg-form, og Lene Wikander som har tilrettelagt historien, legger inn klipp fra offisielle dokumenter om samfunnsforholdene i India.

Sarita som ble født som jente nr.3, ble ikke registrert og nesten drept av en far som ønsket seg gutt. Da familien flyttet til Norge, byttet de jenta med en fetter og forlot Sarita tre år gammel – som hushjelp hos en tante og onkel i Punjab. Hun ble misbrukt av sin fetter da hun var fire, av sin far da hun var 15 år. Da faren hentet henne til Norge, fortsatte misbruken.

Under dekke av familiens ære kunne faren undertrykke, mishandle og misbruke hele familien. Utad en stor og velfungerende indisk familie i det flerkulturelle Norge, innad et helvete. Saritas historie er så grotesk at den vanskelig å fatte.

Den indiske statistikken lar seg ikke avvise: Flere tusen nyfødte jentebarn drepes hvert år i India. Ifølge FN blir 14 indiske kvinner drept av sin ektemann eller hans familie hver dag. 37,2 % av alle indiske kvinner opplever vold i hjemmet jevnlig.

Litterært sett er det ingen god roman. Men den er viktig fordi den avdekker forhold i Norge som vi verken kan overse eller godta. Vi kan ikke godta at kvinner holdes i hjemmet uten å få lære seg norsk, at unge jenter tvangsgiftes til hjemlandet – for å skaffe unge menn oppholdstillatelse i Norge. Fedrenes tyranni kan umulig ha noe med hinduisme å gjøre, og må kriminaliseres i et demokrati. På toppen av det hele oppdras barna til å forakte det norske samfunn som umoralsk.

Sarita Skagnes skal både ha takk og ære for å fortelle sin historie. Hun framstår som en sterk og reflektert kvinne, som ikke har latt seg knekke.

Boka er et veldokumentert argument for hvor viktig det å ta integreringsprosessen på alvor. Gode språk- og samfunnskunnskaper er en forutsetning for å bli likeverdige borgere i det flerkulturelle norske samfunnet. Tvangsgifting, omskjæring og familieforhold som representerer brudd på norsk lov må forbys og straffeforfølges.

Bare en datter er skrevet både til andre jenter som er i samme situasjon som Sarita har vært i, og den er også en bønne til det norske samfunnet: «Se oss og beskytt oss – slik at vi kan ta vare på oss sjøl.» Ei tankevekkende og nyttig bok for alle som arbeider med innvandrere; også Utlendingsdirektoratet.