Ambisiøst og vellykka

Foto:

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

Haugens bokpakke fortjener mange lesere.

DEL

Fire bøker i fire ulike formater ligger innpakka i plast av typen vi vanligvis forbinder med lysømfintlig computerhardware. For å komme til teksten må vi fysisk bryte dataalderens forsegling. Slik er inngangen til det som ved siden av Rimbereids SOLARIS korrigert er 00-tallets mest ambisiøse poetiske verk på norsk.

De to første bøkene i Paal-Helge Haugens Kvartett 2008 arbeider i et felt av bebodde ord. I Gs bok inngår Haugen en dialog med bibelsitater, i Dantes oske en tilsvarende dialog med sitater fra Den gudommelige komedie. Som så ofte hos Haugen er ikke diktene strukturert rundt et nærværende jeg i et singulært landskap. Snarere åpner dialogen med mestertekstene et transhistorisk rom hvor poetens blikk registrerer livets uopphørlige arbeid mellom tilblivelse og forsvinning.

Som bibelens første bok er også Haugens dikt beskjeftiga med menneskets gåtefulle fremtredelse i jordhistoria: «Arrete av historien/kjem vi til møtes/gjennomsette av gløymsle/avskala det vi lærte». Vi er, heter det videre, Golems etterkommere. Her ligger nøkkelen til den første bokas hemmelighetsfulle tittel. En Golem er i jødisk mytologi et kunstig frembrakt menneske. Ved hjelp av bibelord skal en hellig person i følge myten være i stand til å gi menneskelignende liv til et stykke leire. Aktiviteten er i slekt med poetens ambisjon om å gi «liv» til diktet, gi navnet navn.

At en slik ambisjon aldri lar seg realisere som annet enn forsøk, er en erfaren poet som Haugen sjølsagt klar over. Han fremstår med Kvartett 2008 som mellomrommenes poet, passasjenes. Den konkrete benevnelsen av en ting er utfylt med potensialene som omgir tingen.

Dantes oske innledes med et motto av Osip Mandelstam: «Det er Dantes natur å vere ein som endevender meininga og undergrev biletets integritet». Det samme kunne vi si om Paal-Helge Haugen. De fire samlingene flommer over av poetiske paradokser. I samme sekund fremsettes og dementeres meninger. Slik ender vi opp med ei tredje mening, den poetiske: «På denne staden er dei saman og skilde», kan det for eksempel hete. Kan man samtidig være sammen og skilt? Nei, men ja.

Også kvartettens tredje bok foregår i mellomrommene. Ulike tidsplan flyter over i hverandre i ei stor samtidighet hvor poeten forsyner seg av «store mengder av disponibel gløymsle/oppbevart på lagerplassane». Passasje er en enhetlig komposisjon som innledes og avsluttes med et vannmotiv. Vannet er «ein samtale/som renn i alle reningar» – en bevegelse som skrifta følger.

De fire bøkene utfyller hverandre. Motvier fra den ene samlinga hentes opp i den neste og bøyes under trykk fra konteksten. De tre første bøkene er stramt komponerte mens kvartettens siste samling (med tittel Visum) er mindre homogen. Her finnes kortdikt, runeinskripsjoner, variasjoner over en barnesang og ekfratiske forsøk. Flere før meg har uttrykt at denne sterkere enn de tre første bøkene gjenspeiler tendenser som gjør seg gjeldende i samtidslyrikken i dag. Slikt kommuniserer den med den samtidskonnoterende bokemballasjen som leseren kan åpne og lukke etter eget forgodtbefinnende.

Ja, og så dette da: Fra forlagshold ryktes det at førsteutgaven av Kvartett 2008 allerede er utsolgt. Det er hyggelig for Haugen, men også for poesien som marginalisert sjanger. Haugens bokpakke fortjener mange lesere.

Artikkeltags