Terningkast 4: Alvorlig artig

Av
Artikkelen er over 12 år gammel

Jim, den angsherja mammaen og ikke minst Terje, er tilbake. Endelig. Og denne gangen er han ikke alene om å gå amok. Forfatteren, for eksempel, tar litt av, han også.

DEL

Barne- og ungdomslitteraturens Elling og Kjell Bjarne er tilbake. Jim er fremdeles tynn, nøktern og selvhjulpen. Terje er fremdeles hissig, bevæpna med soft gun og solid bygd. Men det ligger lovnader, eller kanskje heller trusler? – om endring i lufta. Terje har nemlig ikke lenger de største puppene i klassen, foreldrene deres har fremdeles et stykke igjen til terrassekos med naboen, og enten de vil eller ikke; de har blitt tenåringer.

«Ungdomsskolen er neste stopp. Og da er det guddbai Playmo. På ungdomsskolen blir sånne som oss mobba, og dyppa i do. Vi kommer til å få juling og gode karakterer. Og aldri dame», resonnerer Jim.

Med god grunn. Konklusjonen de trekker, er at de må bli normale. Men etter hvert får gutta større utfordringer enn å få sjans. Barnevernet kommer på besøk hjemme hos Terje, som fremdeles ikke har Pitbull. Han har bare pappa Torstein, og den dagen de kommer, er Torstein selvsagt dritings. Terje og Jim må med andre ord ikke bare bli som alle andre. Foreldrene må bli A4, de også.

Endre Lund Eriksen skriver med nerve, lekenhet, med stort hjerte og med et godt instinkt for dialoger. Han har skapt sitt eget univers i barne- og ungdomslitteraturen, med sin robuste sjonglering av et tema som vanligvis kun tvinges fram på BUP og PPT.

Jim og Terje går rett hjem både hos målgruppa og hos voksne, og de som har lest Pitbull-Terje går amok, eller så filmen, skjønner at det ikke er tilfeldig at barnevernet dukker opp. Det er liksom på tide.

Min sammenlikning med Elling og Kjell Bjarne, må ikke tas helt bokstavelig. Ellings eneste likhet med Jim er vel kroppsstørrelsen. Og at han er noe smartere enn sin velbygde bestevenn. Men man kan ikke unngå å se paralleller. Det er de to gutta, mot resten av røkla, og det er emnet psykisk lidelse, som pushes humoristisk og varmt rett inn i åra på leseren. Man blir glad i disse karakterene. De har satt seg fast hos sine lesere. Og det er godt gjort. Jeg tar meg selv i å håpe inderlig at angsten til Jims mamma utvikler seg i en helt annen retning enn Ellings. Og at det ikke er lenge til neste bok kommer.

Men forfatteren må passe seg for å bli lettvint. Jeg ser tendenser til det mot slutten av boka, når barnevernskabalen for eksempel skal gå opp, og man skal ro det hele i land uten å svelge for mye vann. Her går det litt fort i svingene og det går på troverdigheten løs. Heldigvis redder han seg så vidt inn igjen.

Jeg vil bli forferdelig skuffet hvis denne forfatteren serverer en hel-disneysk hæppi ending i neste bok om Jim og Terje. For til tross for en herlig leseopplevelse, var han farlig nær å gjøre det denne gangen.

Artikkeltags