Det startet med en skilsmisse. Nå har Odd Arne bodd i bobilen i over 15 år

BOBIL-LIV: – Her har jeg alt, og det er alt jeg har, sier Odd Arne Schistad.

BOBIL-LIV: – Her har jeg alt, og det er alt jeg har, sier Odd Arne Schistad.

Av

Det startet med en skilsmisse ...

DEL

BROOM: Visst heter det bobil, men det er ikke mange som tar det så bokstavelig som Odd Arne Schistad, opprinnelig fra Lødingen. 64-åringen bor nå i bobil på sekstende året – og trives aldeles utmerket med dette.

– Her har jeg alt, og det er alt jeg har, sier han til Broom.

Nordlendingen trives godt med en tilværelse der han deler året mellom vinter i Portugal og sommer i Grimstad.

Til forskjell fra å være fastboende, er adressen til Odd Arne i høyeste grad rullende. Skjønt «halvfast» er kanskje riktigere, siden bobilen står parkert på Grøm næringsområde i Grimstad, bak bobil- og caravanforhandleren Ferda, hele sommerhalvåret.

Den andre «halvparten» er basen en idyllisk campingplass nær Albufeira i Portugal. Her koser han seg i solveggen resten av året.

Ikke noe problem!

Denne uvanlige boformen startet, som så mange andre omveltninger i livet, med en skilsmisse.

Han lot kone og barn få hus og hjem, siden de trengte dette mest – og selv sto han igjen som økonomisk havarist.

– Ja, det ble mange grublerier om hvordan jeg skulle komme meg videre i livet, og det var da jeg for alvor begynte å tenke på bobil som et virkelig boalternativ. Da ville jeg ha både seng og tak over hodet, og samtidig ha muligheten til å komme meg rundt, noe jeg trives godt med.

Jeg endte etter hvert på det som da hette Sørlandet Caravansenter, der jeg pratet med Magne Røynås om saken. Etter å ha regnet litt på det, var min enkle konklusjon at noen bobil hadde jeg ikke råd til.

Magnes svar var at det var ikke noe problem. Han kausjonerte for det første kjøpet den første dagen vi i det hele tatt hadde pratet sammen – en fantastisk mann, som gikk bort altfor tidlig, sier Odd Arne Schistad.

Saken fortsetter under bildet.

Timejobbing

Med en kranglete rygg var han avhengig av NAV, men han ville ha mer meningsfylte dager enn å være passiv trygdemottaker. Etter at caravansenteret flyttet til Grøm i 2004, fikk han etter hvert deltidsjobb i firmaet med å kjøre og hente bobiler og campingvogner, vaske biler og vogner før levering og andre gjøremål.

Han fikk også en avtale med NAV om å kunne tjene litt ekstra på denne måten.

– Det ble timejobbing. Ryggproblemene var slik at jeg kunne vaske en, kanskje to biler før det bare var å ta kvelden, forteller Odd Arne, som etter åtte år i NAV-systemet fikk uføretrygd.

I tillegg ble det etter hvert en 35 prosent deltidsstilling ved Ferdas avdeling i Grimstad. Det handler mest om transport og logistikk – hente og flytte biler mellom avdelingene i Grimstad, på Jessheim og Ålgård. I tillegg blir det litt henting og levering av biler fra og til campingplasser.

Til Marokko

Den første utenlandsturen med bobil gjorde han i 2005–2006. Da slo han følge med en gjeng med i alt sju bobiler til Marokko, og kom hjem med fantastiske opplevelser bak seg. Så begeistret over både land og folk ble han at han endte med å overvintre fem ganger på en campingplass nær Agadir.

– Strålende folk, med en gjestfrihet vi kan lære mye av, fastslår han.

Her ble han blant annet invitert med i bryllup i en familie han var blitt godt kjent med. Odd Arne fikk, som æret gjest, ansvaret for at brudgommen var riktig kledt på alle stadier av den omfattende seremonien et bryllup i Marokko er.

– En fantastisk opplevelse. Brudgommen og jeg fikk vårt eget rom, der mat og drikke ble brakt inn til oss. På den måten kom jeg veldig nært innpå både kultur og tradisjoner.

... og til Krim-halvøya

– Flyttingen av vinterkvarter til Albufeira i Portugal kom som avslutningen på en virkelig eksotisk langtur som tok ham til Ukraina, Svartehavet og Tyrkia og til den sørligste spissen av landet på Europa-siden av Bosporos. Så ble det Hellas, Kroatia, Italia, Frankrike og Spania – og endelig Portugal.

Turen tok ham også til østspissen av Krim-halvøya, der han og en kamerat han møtte i Odessa la i vei opp til fyret på toppen med bobilene – kameraten foran og Odd Arne bak. Plutselig bråbremset kameraten.

– Foran oss lå bare et stup. Det var alt for trangt til å få snudd, og vi hadde ikke annet valg enn å prøve å rygge ned. Men igjen var det hjelp å få. Fyrbetjeningen hadde sett oss, og åpnet porten slik at vi kunne rygge inn der og få kjørt ned på mer forsvarlig vis.

Det finnes alltid løsninger

– Ellers blir det mye improvisering man må hele tiden være kreativ for å finne løsninger når man er lengst borte fra tilrettelagte løsninger og egne språk.

Første gang jeg måtte fylle gass i Ukraina var et eksempel på dette. Mens jeg kjørte rundt for å finne en løsning, så jeg plutselig en gubbe som sto med sveiseapparat i en bakgård på et industriområde.

Han brukte i alle fall gass, men språk utover hans eget var det dårlig med. Men han skjønte at tolk trengtes, stengte sveiseflammen og ble borte. Litt er kom han med en annen kar som kunne litt engelsk, og som kjørte med meg rundt til gassen var på plass, minnes Odd Arne.

Trives i Portugal

Av denne reisen på seks og en halv måned, var han alene i fem og en halv. Da skal man trives godt med huset på ryggen og eget selskap, og det gjør Odd Arne.

Trives godt gjør han også i Portugal:

– Et flott land, og folket har mange likhetstrekk med nordmenn. De forstår en spøk, men har nok et litt mer flegmatisk tempo enn vi er vant med. Så vet jo etter hvert alle at jeg jobber på et caravansenter i Norge, og dermed er det ikke så sjelden det kommer noen og spør om hjelp. Jeg stiller gjerne opp. Nå har jeg den tredje bobilen min, og har lært nok til at jeg stort sett greier meg selv. Den kunnskapen deler jeg gjerne med andre, sier han.

– Du har fartet mye i strøk og områder de fleste nordmenn ville kvie seg sterkt for å reise til. Hva har du opplevd av problemer?

Ikke vær «verdensmester»!

– Problemer? Jeg har ikke opplevd problemer noe sted, heller ikke lengst øst i Europa. Det har hendt at det har banket forsiktig på døra, men vedkommende har ventet på god avstand til jeg kom ut, og ofte var det bare noen som gjerne vil praktisere engelsken sin!

Men man må bruke hodet, og være nøye med hvor man parkerer. Når jeg kjører sørover, sover jeg på bensinstasjoner eller større rasteplasser. Et godt råd ellers, er å være ydmyk, og ikke prøve å være «verdensmester». Da går det meste bra, og man blir ofte overrasket over hvordan folk trår til for å være til hjelp, sier Odd Arne Schistad.

Lurt å leie først

– Som mer erfaren bobil-bruker enn de fleste – hva skal folk se mest etter ved valg av bobil?

– Det blir nesten som med hus, du blir ikke skikkelig fornøyd før du har bygd for tredje gang. Mer konkret anbefaler jeg sterkt at man før man kjøper bobil tar seg tid til en 2–3 ukers tur. Det koster selvsagt litt i leie, men det er kjempebillig sammenlignet med hva man taper på kjøp dersom man fort finner ut at dette var ikke noe for oss!

– Finner man at dette er en ferieform som passer, må man se etter en modell som er mest mulig slik man ønsker det. Et godt tips her er å være særlig nøye med sengevalg, og ellers ta seg tid til å finne ut hva man vil ha og hvordan man vil ha det.

– Jeg stortrives med dette livet, og kunne knapt tenke meg noe annet. Så er jeg oppvokst i en sjark med to kvadratmeter dørkplass og fire voksne karer om bord, slutter Odd Arne Schistad.

Bobilen han har nå er den tredje i rekken. Den har han hatt i ti år, og den har hittil gått 230.000 kilometer. Det er en bil med totalvekt 4,6 tonn, og dermed krav til utvidet førerkort. Motoren er en Mercedes-Benz diesel på 2,7 liter med 158 hk.

Artikkeltags