- Har du psykiske lidelser, så fortjener du ikke skolegang

Nora Haukland skrev blogginlegg om de nye reglene som hun mener vil ødelegge utdanningsmuligheteme for mange sliter med psykisk helse. Foto: Privat

Nora Haukland skrev blogginlegg om de nye reglene som hun mener vil ødelegge utdanningsmuligheteme for mange sliter med psykisk helse. Foto: Privat

Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

De nye fraværsreglene i videregående fikk blogger Nora Haukland til å se rødt. Det sterkt personlige blogginlegget er nå lest av tusener.

- De nye reglene er slik at du ikke får karakter i et fag dersom du har mer enn 10 prosent fravær. Det ødelegger mulighetene for mange som sliter med psykiske problemer, og for folk som av ulike grunner har vanskeligheter med å tilpasse seg systemet, sier Nora Haukland (18)

- I en periode hadde jeg det skikkelig tungt. Problemene tårnet seg opp, og jeg klarte ikke å tenke på skole. Jeg hadde mer enn nok med å komme gjennom dagene. Med de nye reglene ville jeg blitt kastet ut av skolen. Det hadde ikke ført til noe godt, hverken for meg eller samfunnet. Folk som sliter er sårbare og trenger hjelp. De de trenger minst av alt er å bli kastet ut av skolen, sier Haukland, som i høst flyttet fra Alta til Oslo for å gå på en privat videregående skole.

Her er 18-åringens blogg-innlegg:

La meg fortelle deg om en jente. En jente fyllt med stabilitet og selvtillit, hun hadde mange venner i og utenfor skolen, og ellers forgudet hun handball. Dette var en jente som strebet etter å ha best karakterer i klassen, og gråt når hun ikke fikk 6. Hun hadde svært lite fravær på skolen, og jobbet hardt med leksene hver eneste uke. Livet bakom skolen var veldig simpelt. Hun hadde en stabil og trygg familie, som var opptatt med at hun gjorde det bra. En familie som pushet henne til å nå målene sine - og ga hun belønning når hun klarte det. En hverdag preget av svært lite bekymringer viser seg på skolepapirene. Toppkarakterer, lite fravær, skrytende lærere og stolte foreldre.

Livet raste sammen

En dag ville denne jenta våkne opp, like bekymringsløst - uten en idé om at denne morgenen ville forandre alt hun hadde sett for seg i framtiden. Et liv som skulle vri hver eneste vane og trygghet ut av henne. Et liv som skulle knuse alt av stabilitet og selvtillit hun til daglig var omfanget av. Denne dagen ville hun stå opp, hun ville se på to foreldre som hadde funnet ut at livet de delte sammen med henne ikke var godt nok lenger. De var ikke lykkelige. Nå skulle hun ha to hjem, og hun ville ikke se de to smile sammen igjen. De vil heretter ikke ha noe med hverandre å gjøre, Det er slutt på fredagskvelder sammen, slutt på middager sammen, slutt på hytteturer og felles jul. Sånn er det bare. Livet raste sammen. Dagene gikk, og mørket omfanget jenta mer og mer. Hun hadde aldri følt seg så halv; så tom på den ene siden, men samtidig så full på den andre. Full av sinne, skuffelse, hat og full av tårer som aldri sluttet å trille. Hodet verket etter all hyling og sinte tanker. Nettene og ukene gikk. - Ingen søvn og med aldri endene gråt. Ansiktet var helt stivt, stivt av inntørkete, salte tårer. Hun hadde aldri følt seg mer utenfor og ensom. Jenta var slått av banen.

Trygghet i senga

Skole var et ord hun ikke smakte på lenger. Hva var vitsen? Fraværet falt. Når hennes far trodde han hadde lyktes med å få henne på skolen, var det ofte hun hadde sneket seg inn kjellerdøren og lagt seg tilbake til senga igjen. Senga var den eneste plassen hun slapp unna, og den eneste plassen som ikke tappet energien ut av henne. Hun hatet alt og alle, hun ville ikke se ansiktet på sine venner og hvertfall ikke sine lærere, - de forsto ikke hvor meningsløst alt de sa egentlig var. Alt var meningsløst. Klarer ingen se hvor teit verden er? Hun passet ikke lenger inn, ingen forsto henne. Depresjon kom sagte men sikkert, ikke var hun sterk nok til å motstå. Hun var tatt av mørket. De gangene hun dro på skolen sluktes all kraft ut av henne. Hun brukte kraft på å lime på et smil, hun brukte kraft på å le falskt med venner, og kraft på å henge med mennesker hun egentlig ikke hadde noe for. I timene falt alltid tankene over på noe annet. Læreren pratet, men det var bare ord. Hodet var en annen plass, hodet var i mørket. Å følge med, det tok for mye kraft og for mye anstrengelse. Når hun kom hjem, la hun seg endelig i sengen. Så sliten, så tappet for energi. Skolen stjelte alt, kreftene som var i jenta og det siste hun hadde av livsgnist. Skolen stjelte mer enn den ga. Snittet sank. Fra karakter på 5.2 til 3.6. Fraværet sank, fra så og si ingenting til 30 dager.

Et slag i trynet

Jeg er jenta som gikk fra topp til bånn på et år. Jeg er jenta som led av depresjon, og som i dette nye skolesystemet hadde blitt kastet ut av skolen på grunn av for høyt fravær. Jeg er jenta som ikke hadde fått hjelp, men heller fått et slag i trynet av det som skal være min trygghet, mitt eget land, Norge. Jeg er jenta skolesystemet nå har valgt å snu ryggen til. Hun som ikke hadde fortjent en plass.

Norge har valgt å sette maks fraværsgrense på 10%, alt utenfor vil stryke skoleåret ditt.

Jeg finner meg ikke i å forstå. Jeg er provosert, sint og så dypt skuffet. Norge som blir sett på som et forbilde, fordi landet vanligvis tilrettelegger så fint for en hel nasjon fylt av forskjellige mennesker. Dere har valgt å snu ryggen til så mange, dere har valgt å snu ryggen til de som har det tungt, til de elevene som sliter. Dere snur ryggen til de dere ser på som svake - dere har heller valgt å la de slite mer. Hvilken beskjed er det dere utgir? "Kom igjen dere barn, selv om du sliter og ikke har sovet på 26 timer så pell deg på skolen. Enten gjør du dette ellers så får du slite enda mer senere. - Valget er ditt"

Gjør vondt verre

Mener man å sette så mye press på hormonfylte barn og unge voksne, fra en alder helt ned til 16 år? Dette er en periode i livet hvor mobbing, drama og knuste hjerter er størst. 10% fravær og du får ikke godkjent ditt skoleår. Det tilsvarer bare fire dobbelttimer i norsk det. 4 dager hvor du ikke klarte å komme deg på skolen. Så mange i landet som allerede lider av  depresjon, angst og andre psykiske lidelser, gjør ikke dette bare vondt verre? Du har det allerede tøft, så får du beskjed om at du like gjerne kan kutte ut skoleåret fordi du dessverre har for mye fravær, snakk om å sprute sprit på et bål. Snakk om å gjøre store drømmer enda fjernere for så mange mennesker. Hvorfor kan ikke systemet heller tilrettelegges flere, enn å utestenge så mange? Ansvar for egen læring, var ikke dette et ord vi alle fikk høre gjennom videregående? Selv med 30 dager fravær klarte jeg å få gode karakterer på skolen, er ikke det lærdommen som er viktigst? Hvorfor kan ikke klassetimene sees mer på som en hjelpende hånd for de som trenger det?

Vår kjære regjering, hva mener dere med alle konsekvensene dette vil gi? Hva med alle som vil slite med å få jobb, i et land der utdanning har blitt et krav de fleste steder? Da må vel også vi, deres framtidige pengeslukere skatte mer, fordi flere havner på NAV?

Uansett hvor mye jeg tenker og vrir, så klarer jeg ikke å forstå. Jeg er provosert, sint og så dypt skuffet. Jeg spør dere, hva er det dere får utrettet, annet enn flere som nok engang havner utenfor?

Så kan jeg takke for at dette systemet ikke vil ramme meg, jeg er så heldig å få være ferdig med videregående dette året. (som takk for at fraværet mitt aldri ødelagte noe stort for meg). Likevel vet jeg at det finnes tusener som har gått, vil gå og går gjennom psykiske lidelser, og jeg vet at det dermed vil finnes tusenvis som dessverre ikke får fullført videregående skole.

Forhåpentligvis finnes ikke kuren på kreft i hodet på gutten som ikke kom seg gjennom videregående skole.

Artikkeltags