– Det er dessverre altfor mye skam knyttet til knapphet på ressurser

ILLUSTRASJONSFOTO: Fotballen i Troms aktiviserer mange barn og unge. Men for flere foreldre og foresatte blir kostnadene for store, både i rene kroner og dugnadskrav, som gjør at barn og unge slutter ufrivillig. Spillerne på bildet har ingenting med saken å gjøre.

ILLUSTRASJONSFOTO: Fotballen i Troms aktiviserer mange barn og unge. Men for flere foreldre og foresatte blir kostnadene for store, både i rene kroner og dugnadskrav, som gjør at barn og unge slutter ufrivillig. Spillerne på bildet har ingenting med saken å gjøre. Foto:

Artikkelen er over 4 år gammel

Kjenner du noen som ikke har råd eller tid til at barna skal få spille fotball? Sannsynligvis.

DEL

BARN SOM FALLER UTENFOR

 

Alle fotballklubber og idrettslag har dem. Utfordringen er å se dem. Foreldrene, kanskje til og med aleneforsørgere, som ikke får verken penger eller døgnets 24 timer til å strekke til.

Plutselig dukker ikke ungen opp på trening, eller kan ikke reise på en turnering. Og dugnad? Hvem har tid til det?

Dette er reelle utfordringer mange konstant kjenner på, og som blant annet havner inne på kontorene til flere etater og instanser – det være seg idrettsråd, sosialkontor eller Kirkens Bymisjon.

Hos sistnevnte i Tromsø møter vi John Emil Richardsen, som er ansvarlig for prosjektet ILAG.

John Emil Richardsen ved Kirkens Bymisjon i Tromsø forteller at de ofte kontaktes av foreldre som ikke har råd eller tid til at barna deres skal få spille fotball eller drive med annen idrett. Da tilbyr de en hjelpende hånd.

John Emil Richardsen ved Kirkens Bymisjon i Tromsø forteller at de ofte kontaktes av foreldre som ikke har råd eller tid til at barna deres skal få spille fotball eller drive med annen idrett. Da tilbyr de en hjelpende hånd. Foto:

– Dette er noe jeg brenner for. En ting er det økonomiske, men mange har heller ikke ressurser til å stille på dugnad én gang i måneden. ILAG handler om å gi barn mest mulig likt utgangspunkt. Vi gjør det vi kan for å utjevne noen forskjeller i samfunnet, og det gjelder også i idretten, sier Richardsen.

– Vi ser mange eksempler på barn som skulle ønsket seg inn på et fotballag eller en annen idrett, men ikke kan det. Der har vi såkalt «taus kunnskap» om en del familier, forteller han.

Flere av familiene går også bymisjonen aktivt inn og hjelper med penger eller utstyr.

– Det hender vi går inn og betaler kontingenten, fordi vi ser at det er viktig for barnet å være del av et lag. Dette vet vi at barnevernet også gjør av og til. Og det siste året har vi sikkert delt ut 20 par fotballsko, sier Richardsen, som også er klar over at det er store mørketall og svært mange som aldri oppsøker dem.

– Se de rundt deg

I stedet kan konsekvensen bli at barna forsvinner stille ut av klubbene, uten at det fanges opp på noe vis.

– Det er dessverre altfor mye skam knyttet til knapphet på ressurser. Ideelt sett burde det ikke være det. Jeg tror de fleste i Norge har opplevd å være blakk før neste lønning. En oppfordring til de foreldrene som trenger bistand er rett og slett åpenhet. Snakk med ledere og foreldre om det, eller stikk innom oss.

– Til de andre vil jeg bare si: Se de rundt deg, og gjør det lille ekstra. Kanskje kan du tilby skyss til han gutten som bare kommer på annenhver trening. Det kan være ting som koster så lite, men ofte betyr uendelig mye, sier John Emil Richardsen, som mener han ser en bedring i kulturen i fotballklubbene rundt om.

– Det har skjedd en del pedagogisk i fotballklubbene. Det er noen som ser gjennom fingrene hvis noen ikke har betalt kontingent, eller finner andre løsninger på det. Da vi var unge, ble det lest opp på trening hvem som ikke hadde betalt, minnes Richardsen, som håper terskelen for å kontakte bymisjonen kan bli litt lavere for de som sliter.

– Folk har kanskje et bilde av hva eller hvem man må være for å komme hit, men vi stiller veldig få spørsmål. Vi trenger ikke å vite grunnen til at det ikke strekker til for noen foreldre, og vi tror dette er en hyggelig plass å komme til, sier han.

TOM BANE: Her tør ingen barn spille fotball lenger, ifølge Grønbæch.

TOM BANE: Her tør ingen barn spille fotball lenger, ifølge Grønbæch. Foto:

Å få bidra med støtte, et par fotballsko eller eventuelt økonomisk bistand er en del av jobben for bymisjonen.

– Det er sårbart å være han gutten med joggesko på trening når alle de andre har fotballsko. Vi hadde en mor her som fikk to par fotballsko til sønnene sine, og det var rørende å se hva det betydde. Det var noe de ikke hadde kunnet prioritere, forteller John Emil Richardsen.

Vil bedre barnas odds

Sosialtjenesten i Tromsø, som nå ligger under Nav, får mange av de samme henvendelsene som bymisjonen – og tilbyr en del av den samme bistanden.

– Det er ingen tvil om at det er familier i Tromsø som har utfordringer med å få det økonomiske til å strekke til. Vi har et mandat forankret i regjeringen om å ta vare på familier med barn. I de tilfellene der vi fanger opp at dette skjer relatert til idrett, er vi inne og støtter med midler til kontingent og reiser – og også utstyr, forteller Geir Jakobsen i Navs sosialtjeneste i Tromsø, og viser også til et samarbeid med idrettsrådet i byen.

– Vi vil sørge for at barn i denne typen familier får mulighetene til å være med innen idretten. Det handler om å bedre sjansene litt for de som starter livet med dårlige odds, sier Jakobsen.

– Det er en stor utfordring i barnefattigdom, det at barn kan falle utenfor. Da vet vi hvor mye det betyr for barna å være en del av noe, og å være inkludert, sier prosjektleder for fattigdom i barnefamilier hos Nav, Janne Wilhelmsen.

Klubbene: – Vi er fleksible

Stort sett alle fotballklubbene Nordlys har vært i kontakt med forteller at de kjenner til at de har foreldre som sliter med å få endene til å møtes, slik at barna kan være en del av laget.

Og felles for dem er at de prøver så godt de kan å legge til rette med alternative løsninger.

– Vi har en ordning der de som har det litt tøffere økonomisk kan søke senioravdelingen om å få dekket deler av eller hele treningsavgiften. Vi vil at terskelen for å delta skal være så lav som mulig, sier Ronny Slettmo i TIL bredde.

– Vi er ganske fleksible. Vi er opptatt av at det ikke skal bli en terskel for å komme inn i klubben. Vi vil heller få dem inn, og så finne løsninger, sier daglig leder Roger Ness i TUIL.

– Vi er kjent med at det er et problem for enkelte, og vi prøver å være fleksible med å dele opp eller utsette betalinger – men samtidig er vi ingen stor klubb, så vi er også avhengige av å få de midlene inn, sier Skarp-leder Jan Yngve Sand.

 

Artikkeltags