(Nordnorsk debatt)

I mai i fjor seilte amerikanske og britiske skip mot Kolahalvøya. Noen kalte det en øvelse, USA kalte det en «marin sikkerhetsoperasjon». Det er uansett ikke hverdagskost. Ikke siden 1980-tallet har amerikanske skip operert i Barentshavet, så nær Russland.

Men hverdagen i nord er i rask endring. Antallet atomfartøy i norske farvann er mangedoblet de siste årene. I sin nye strategi legger den amerikanske marinen opp til å bruke Evenes som base. USA får en stadig mer permanent tilstedeværelse på norsk jord. Nyhetene om amerikanske bombefly på Ørland i Trøndelag skaper med rette uro og overskrifter, men militariseringen i nordområdene er både større og potensielt farligere.

Nye tider nordpå

I sommer så vi på nært hold hvordan norsk sikkerhetspolitikk endrer seg.

I mai dro britene og amerikanerne på tokt i russiske nærområder, uten at Norge var med. Rune Jakobsen, sjefen for Forsvaret operative hovedkvarter (FOH) forklarte til VG at denne typen aktivitet hadde en tydelig sikkerhetspolitisk dimensjon. «Vi samtrener gjerne med amerikanerne og andre, men lenger vest», uttalte Jakobsen.

Men så - i september var denne linja brutt. Da var nemlig Storbritannia og USA igjen på vei inn i russiske nærområder. Denne gangen var norske skip med på ferden.

Det er ikke slik at NATOs nærvær alene bidrar til økende spenning. Russisk opprusting, annekteringen av Krim og en rekke hendelser i våre egne områder er del av et dystert bakteppe.

Men mer NATO-aktivitet i nord har også en stor effekt på spenningsnivået. Og i en ny hverdag betyr det mye hva Norge sier ja til. At Norge er til stede i egne havområder, provoserer Russland lite. Når vi seiler sammen med allierte, eskaleres situasjonen. Da blir naboskapet vanskeligere og spenningen høyere.

Svaret er alltid ja

Utviklingen i Barentshavet og den stadig større rollen amerikanerne har fått i norske områder avslører grunnplanken i regjeringens sikkerhetspolitikk.

De svarer alltid ja når USA spør. Og de nekter å høre når det advares mot at det vil bidra til økt spenning.

Tidligere har mantraet i norsk forsvarspolitikk vært at en skal balansere avskrekking og beroligelse. Når konfliktnivået øker, må arbeidet med å møte Russland for å skape forståelse og dialog trappes opp. Det har vi sett liten vilje til i Erna Solbergs regjeringstid.

I både Nordområdemeldingen og den siste Langtidsplanen for forsvarssektoren, som skal legge føringene for hvordan vi møter en ny virkelighet i nord, finnes knapt et eneste tiltak for å bedre forholdet til Russland. Derimot legges det opp til det motsatte; mer og mer alliert og amerikansk tilstedeværelse.

Det er derfor vanskelig å være uenig når forskere konstaterer at balansen mellom å være en god alliert og en god nabo langt på vei er avskaffet. Det er en farlig utvikling. Spesielt i en tid når Arktis er i ferd med å bli mer interessant for stadig flere.

Bekymringen stanser heller ikke der. Ifølge tidligere NATO-ambassadør Kai Eide bør Norge satse mer på dialog for å finne løsninger overfor Russland. «For hver dag som går med nye trusler og fiendtlige uttalelser, går vi lenger og lenger ned et spor som fører til konfrontasjon» uttalte Eide til Klassekampen 9. februar. "

Da SV var med i den rødgrønne regjeringen fikk vi til en løsning på delelinjen i Barentshavet. Gjennom dialog og forhandlinger løste vi en årelang verkebyll i de norsk-russiske relasjoner og kom frem til et resultat som begge land har nytte av. Lærdommene fra den tid er i dag borte.

Lakmustesten

Vi kan ikke vedta avspenning. Gode forhold mellom to land krever møysommelig og langsiktig arbeid. Men skal vi snu utviklinga må vi begynne et sted, og jeg forslår at vi begynner med dette:

1) Vi må jakte på samarbeidsmuligheter, på tross av samarbeidsvansker og mange harde ord. I Finnmark er dette en naturlig del av hverdagen. Samarbeidet om miljø, urfolk, kultur, sjøsikkerhet og skipsfart må styrkes og utvides. Folk til folk-samarbeidet må sikres bedre og mer forutsigbare vilkår. I mai overtar Russland formannskapet i Arktisk råd, og om to år er det Norges tur. Det gir oss en gylden mulighet til å styrke det arktiske samarbeidet.

2) Vi må styrke Forsvaret i nord. Vi må ta et større ansvar for vår egen trygghet. Det betyr å sette Forsvaret i stand til å gjøre de nødvendige oppgavene i norske områder. Men det må også innebære klare begrensninger for norsk og alliert aktivitet.

3) Vi må løfte Nord-Norge. At det bor godt med folk i Nord-Norge er et sentralt sikkerhetspolitisk poeng i nordområdemeldingen. En landsdel hvor det bor og jobber folk i kyst, fjord og innland er grunnstammen i suverenitetshevdelse. Men samme melding kommer ikke med en eneste god nyhet for hvordan det skal skje. Og i dag faller befolkningstallet i store deler av landsdelen som et resultat av regjeringens sentraliseringspolitikk og aktive nedbygging av landsdelen. Denne utviklingen må snus med full kraft.

Imens vi venter på en ny tid fortsetter regjeringens passive USA-tilpasning. SV har gang på gang etterlyst en tydelige standpunkt fra Høyre og utenriksministeren når USA under Trump begikk overtramp både hjemme og ute. De har vært tause under Trumps mange angrep på internasjonale institusjoner og menneskerettigheter. Først i januar, etter at lederen for Høyres søsterparti oppildnet til stormingen av Kongressen, turte regjeringen å åpne munnen. Det har vært en pinlig affære.

Det var lett å kritisere en president som satt på lånt tid. Den virkelige lakmustesten på om det finnes en vilje til avspenning kommer neste gang amerikanerne, da under Joe Bidens ledelse, ber om en ny invitasjon i nord.

Kilder