Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Fra 8. til 11. mai er Tromsø vertskap for den store internasjonale konferansen «Arctic Frontiers» som foruten internasjonal deltagere også skal besøkes av tre norske statsråder, utenriksminister Anniken Huitfeldt, miljø- og klimaminister Espen Barth Eide og fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran. Konferansen har da også en større finansiell støtte fra regjeringen.
Desto mer sjokkerende er å se programmet for konferansen som introduserer russiske forskere som aktive foredragsholdere. De representerer miljøer i Murmansk, St. Petersburg og selvsagt Moskva. At de står i programmet er selvsagt registrert som en seier for diktatorens propagandamaskin. Ingen russere får en slik mulighet uten å erklære seg som diktatorens lydige redskaper som også støtter uhyrlighetene i Ukraina.
I en kort introduksjon på et tørt og byråkratisk språk i det internasjonale programmet (på engelsk) står det at konferansen følger med på den politiske utviklingen og innretter programmet etter denne. Det er ikke mye forståelse for Ukraina eller lidelsene her å se i programmet.
Dette skjer mens den fri verden, Norge inkludert, gjennomfører knallharde sanksjoner mot et land med et regime ansvarlig for de mest alvorlige forbrytelser av alt som heter menneskeretter. Ikke siden den andre verdenskrig har vi sett slike ugjerninger. Daglig gjennom media ser vi de fryktelige påkjenninger det ukrainske folket utsettes for. Mot et slikt bakteppe fremstår altså Tromsøs store polarkonferanse som om alt er normalt. Business as usual!
- Arctic Frontiers-direktøren svarer: Følger anbefalinger fra norske myndigheter
Arctic Frontiers fremstår i et meget underlig lys internasjonalt med et program der russiske forskningsmiljøer inngår, til tross for de glassklare politiske vedtak om at all forsknings- og vitenskapelige kontakter med Russland brytes som følge av landets hensynsløse angrepskrig.
Arctic Frontiers under ledelse av Anu Fredrikson i Tromsø har et forklaringsproblem for den enorme skaden hun har påført Norge og Tromsø som porten til Arktis. Hvordan i all verden har Arctic Frontiers klart å sette seg i en slik uverdig situasjon, og hva mener regjeringen med utenriksminister Anniken Huitfeldt om å bli presentert som sentral innleder der russiske miljøer inngår? Hva må ikke alle de internasjonale deltakerne og foredragsholdere fra ledende miljøer i den fri verden, som USA og Europa, tenke om Tromsø-miljøets holdninger?
I beste fall har direktør Fredriksson ansvar for en utilgivelig «arbeidsulykke» med å slippe gjennom et program som er i strid med norske politiske myndigheters pålegg om boikott av alt russisk i disse fryktelige tider. «Arbeidsulykken» må da være at russiske deltagere er tatt med nesten på autopilot. De skulle selvsagt aldri stått i et slikt viktig program.
Det er i seg selv fullstendig uakseptabelt og en tabbe av en slik art at den knapt kan repareres. Skaden er allerede et faktum. Igjen: Tenk på hvilket inntrykk et slikt program spredt i det internasjonale samfunn skaper av Norge og av Tromsø som polarby spesielt. Dette er et program som nesten inviterer til boikott ikke bare av Russland, men også av Norge og Tromsø!
Den eneste redningen for å unngå at Arctic Frontiers heretter avskrives som møtested for arktiske interesser er at Ukraina inviteres som spesiell æresgjest til konferansen.